Sakset/Fra hofta

Når man i det relativt velstående Nord-Europa ikke finner arbeid, finnes det gjerne sosiale ordninger som holder liv i en — hva enten det er permanent eller i en overgangsperiode. For den som bor i Norge er veien kort til NAV, og NHOs Baard Meidell Johannesen skriver godt om det.

I Sør-Europa er trygdeordningene langt dårligere utbygd, med lavere satser og kortere utbetalingstid, og helst reservert supergaranterte arbeidstagere oppe i årene med lang fartstid i arbeidslivet, som har falt ut av det vi kan kalle arbeidsmarkedet av klasse A. For arbeidsledige unge står derfor valget ofte mellom å leve på familien, hvis den er velstående, å skaffe seg underbetalte korttidskontrakter i det lovlige arbeidsmarkedet i håp om en dag å få fast stilling, altså et B-arbeidsmarked, eller svart arbeid i noens tjeneste — C-arbeidsmarkedet.

Omfanget av dette siste er ikke kjent, men det er etter alle solemerker i sterk vekst, og knyttet med dobbel line til den legale delen av økonomien.

Aftenposten hadde nylig en artikkelserie om innvandreres slavearbeid på tomatåkrene i Foggia-provinsen i Italias sydøstlige hjørne. Serien var god og informativ, selv om den samme historien ble fortalt for seks år siden av den italienske journalisten Fabrizio Gatti — han spilte utlending og tok slavejobb selv som en del av sin research.

Det som har skjedd i mellomtiden, er at også italienere har endt opp med grovt underbetalte, svarte jobber på eller over grensen til slaveri.

Da en falleferdig bygning i Barletta for et års tid siden raste sammen, fant man blant bygningsrestene fire omkomne kvinner og flere symaskiner. Kvinnene arbeidet i en konfeksjonsfabrikk som de færreste visste om — i alle fall ikke foretaksregisteret eller ligningsmyndighetene.

For to dager siden gjennomførte finanspolitiet en razzia mot et call-senter i Grottaminarda som hadde flere større telefonselskaper på sin kundeliste. Der arbeidet hele tre hundre personer svart mot en betaling på to euro pr. time, eller ca. femten kroner. Noen av disse var sågar personer med universitetsutdannelse, og beløpet de kunne tjene i løpet av åtte timer tilsvarer omtrent det det koster å kjøpe mat for en dag i denne delen av Italia.

Eksemplene er langt fra enestående. Krisen har altså forsterket klasseskillene, og selv om denne arbeidende underklassen fantes tidligere også, var den ikke av et omfang som avstedkom uro på den sosiale fredens vegne, ei heller var den innenlandske sosiale mobiliteten så liten som nå.

Om man leser offisiell statistikk, vil det være tallene fra A- og B-arbeidsmarkedet som figurerer i tabellene over lønninger. Dette har implikasjoner man kanskje ikke tenker så mye over. Vi satte for en tid tilbake søkelyset på hvordan Statistisk Sentralbyrå (SSB) estimerer den fremtidige innvandringen fra Europa. Det viste seg at SSB regner med at denne går ned fordi lønnsgapet mellom Norge og Europa angivelig vil jevnes ut, blant annet fordi Norge forventes å produsere mindre olje (og så gjorde man et nytt kjempefunn). Men tallene fra C-arbeidsmarkedet havner aldri i noen statistikk som ender opp på SSBs bord, så kanskje det er en og annen faktor i ligningen som må justeres en smule?

 

Laureati pagati due euro l’ora