Sakset/Fra hofta

Hver gang jeg åpner kontoutskriftene fra banken sender jeg en takk til trofaste og lojale lesere. Jeg kan formelig kjenne velvilje og dedikasjon strømme mot meg. Det rører oss i redaksjonen.

Det er en jevn strøm av bidrag, og jeg tror de reflekterer at lesere og redaksjon deler samme følelse av samtiden: utviklingen snurrer stadig fortere og det er behov for stadig sterkere oppmerksomhet og oppfølging. I så måte spiller document.no en unik rolle. Det er ikke selvskryt, det er konstatering. Det norske samfunn befinner seg i en kritisk fase. For første gang begynner etablerte medier å vise tegn til å ville åpne opp og reflektere hva som skjer: NRK har hatt flere reportasjer både i TV og radio som viser tegn til oppvåkning. For å nevne et par: antall utenlandske fanger i norske fengsler, antall utvisninger, flyttemønstret i Oslo. Vi vet at dette bare er toppen av isfjellet. Men det viser at mediene på et eller annet tidspunkt må ta inn over seg noe av virkeligheten for ikke å falle helt ut.

Men for hver gang mediene tar inn eller rapporterer noe som folk vet stemmer, økes bevisstheten når de samme medier fortegner, fortier og  villeder. I dag kunne NRKs morgensending fortelle at episoden med en same som ble påtent slett ikke var enestående, og viste til en undersøkelse som sa at 8 % hadde opplevd diskriminering siste år, og 14 % i tidligere år. Journalisten slo fast dermed fast at hver fjerde same hadde opplevd diskriminering. Det ble ikke gjort noe forsøk på definere diskriminering. 8 % på ett år er et forholdsvis lavt antall. Kanskje konklusjonen kunne vært den stikk motsatte: den ekstreme episoden i Trondheim er ikke representativ. Tror NRK at man bidrar til toleranse og sosial fred ved slik kampanjejournalistikk?

Fangestatistikken i norske fengsler måtte også korrigeres: Storbritannia har en mye lavere andel av utenlandske fanger, kunne NRK fortelle og viste til en statistikk fra Europarådet. Enhver som følger med vet at Jaglands Europaråd er en svoren våpendrager for den rådende oppfatning om multikulturalismens velsignelser, og benytter de instrumenter som finnes til å fremme den, herunder skjev fremstilling. Tallene som NRK refererte stemmer overhodet ikke med det inntrykk britiske aviser gir av forholdene. Likevel later NRK ved reporter Almås Blekastad som om denne virkeligheten ikke eksisterer, til tross for at informasjonen om britiske forhold er massiv.

Denne neglisjering av fakta gjør at mediene undergraver sin egen stilling. Befolkningen er ved å utvikle en egen målestokk for vurdering av informasjon. Når det som serveres skurrer for mye, blir det rett og slett ikke trodd.

Det er viktig at denne alternative målestokk er basert på fakta og samvittighet og ikke sinne. Det er ikke vanskelig å bli i harnisk over løgn og bedrag, men det tjener ikke til noe. Sinne kan føre galt av sted. De problemene vi står overfor stikker dypere enn å iverksette konkrete tiltak, som å gå ut av Schengen eller si opp EØS, slik fagforbundet YS signaliserer at de vil. Man må ha en helhetsforståelse av problemene.

Liberal Alliance i Danmark har konkludert med at en asylpolitikk som i virkeligheten er fattigdomsbasert er et umulig prosjekt, for små land som Norge og Danmark, og for Europa som helhet. Det lar seg rett og slett ikke gjennomføre, med dagens velferdsordninger. Det vil senke velferdsstaten og skape uoverstigelige integrasjonsproblemer. Likevel gjør ikke norske medier eller politikere noe forsøk på å sette disse grunnleggende spørsmål på dagsorden. Man nøyer seg med å skrape i overflaten. Fremdeles er det Kari Helene Partapouli fra Antirasistisk Senter og Ann-Magrit Austenå fra Noas som får definere problemene, og i deres øyne er problemet hvordan flere kan slippe inn.

Vi befinner oss på overtid.

Virkeligheten slår inn over oss på alle fronter, og det er behov for å forstå hva som foregår. Vi er sugd inn i en global verden, og vil ikke kunne melde oss ut, men det er viktig at vi er det på våre egne premisser. Samtidig som vi skal reflektere hva som foregår, må vi forsøke å grave dypere og se hvem vi er og hva vi lever for og på. Det holder ikke å være mot. Dette er et arbeid som tar tid, og bør skje i en slags samstemmighet med tidsånden. Hvis man tror at det er mediene som reflekterer denne, tar man sørgelig feil. Men det å lodde hva folk føler og tenker, og det som ligger i luften, er ikke lett. Ikke alle vil være enige i våre svar.

Alle kan merke at det blåser en konservativ vind, skjønt hva som er radikalt og konservativt har på mange måter byttet plass. Men som Victor Davis Hansen skrev i anmeldelsen av Roger Kimballs nye bok: vi ser resultatet av en århundrelang dekonstruksjon av den klassiske arven, fra Jerusalem, Athen og Rom. Katastrofene i det 20.århundre oppsto ikke i et vakuum, og at våre menneskerettigheter har gjort at vi har overvunnet disse katastrofene fremstår som illusjoner. Samfunnet trenger noe mer varig å stå på. Under øyeblikkets berusende oppslutning om Høyre og Frp ligger et behov for en dypere forståelse. Jeg ser ingen tegn til at norske medier forsøker å bidra til en slik belysning, snarere tvert imot. Men ute i verden finnes det etterhvert mange som er opptatt av disse spørsmålene. De er avgjørende for at vi greier å bygge et samfunn som har plass til både gamle og nye Vi.

Som leserne har sett øker produktiviteten. Det gjør at vi trenger mer ressurser. Red. oppfordrer leserne til å overtale seg selv og andre til å støtte oss økonomisk. Vi nærmer oss 25.000 publiserte artikler.

Vi går til arbeidet med ydmykhet og takk for all støtte, økonomisk som åndelig.

 

 

 

konto 15030249981

 

 

 

 

 

Les også

-
-
-
-
-
-

Les også