Sakset/Fra hofta

I skrivende stund er ikke etterforskerne sikre på at terrorattentatet mot skolen i Brindisi i dag morges var en mafiaforbrytelse. Men som nevnt i nyhetsartikkelen er det litt for mange detaljer som tyder på det til at en alternativ forklaring virker sannsynlig: Antimafiaopptogets ankomst i Brindisi, navnet på skolen, tjueårsminnet for Falcone, den stedlige forbindelsen mellom ofrene og mafiabekjemperen som hadde fått bilen sprengt, den nylige arrestasjonen av tallrike mafiaforbrytere på samme sted etc.

Det man nesten med sikkerhet kan fastslå var at de som plasserte den tidsinnstilte bomben — restene av en timer er blitt funnet på åstedet — hadde til hensikt å drepe skoleelever. Tidspunktet etterlater liten tvil om det. Så hvorfor i all verden ramme en skole?

Det virker slett ikke så rart sett i lys av en bemerkning som dommer Nino Caponnetto, en av pioneerene i bekjempelsen av mafiaen, i sin tid lot falle: «Mafiaen frykter skolen mer enn rettsvesenet. Skolegangen fjerner underskogen rundt mafiakulturen.» Det er gjerne dropouts fra skolene som ender opp med å gjøre tjeneste som mafiaens fotsoldater, og elever med gode lærere er mindre utsatt for å havne i dens klør. En jente skriver på Facebook-veggen hos Roberto Saviano at mafiaen ikke er fornøyd med den oppvoksende generasjon.

Tjue år er gått siden attentatet mot Falcone. Ofrene for attentatet i dag morges var ikke født i 1992, og siden den gangen har ikke mafiaen prioritert å utfordre statens symboler på lignende vis. For den godt voksne garde vil eksplosjonen i dag morges kunne tolkes som en påminnelse om at den organiserte kriminaliteten ikke går av veien for å bruke massiv vold fortsatt. Til den yngre garde kan det være en beskjed om at det er best for dem å følge mafiaens lov. Altså en form for barnelærdom for dem som ikke har sett så mye til mafiaen i sin oppvekst — og kanskje ikke engang vet at pappa betaler beskyttelsespenger for butikken sin.

At attentatet finner sted i Puglia-regionen vil av mange tolkes som om det er Italias fjerde mafia, Sacra Corona Unita, som ønsker å vise muskler. De fleste statistikker etterlater liten tvil om at SCU har mye mindre territoriell kontroll enn de tre store (Cosa Nostra på Sicilia, Camorra i og rundt Napoli, ‘Ndrangheta i Calabria). Dette skyldes ikke minst det fremragende arbeidet som gjøres av antimafiaenheten i Puglia. Men kanskje har SCU funnet ut at disse usikre tidene er rett øyeblikk for en shakedown og et forsøk på å bli med i klubben til de store gutta.

En ting som får en til å tvile på at det er mafiaen, er — foruten bruken av gass istedenfor TNT — at et slikt attentat har stor risiko for å virke mot sin hensikt. Indignasjonen er stor, og Falcones søster sa at det var som om broren ble tatt av dage for annen gang. Konsekvensen kan godt bli en krig og en massiv moralsk opptrapping mot den organiserte kriminaliteten. Det er lite trolig at de tre store ville ha gjort noe slikt, da de er mektige nok til å bruke mer raffinerte metoder. Kan SCU ha forregnet seg? Eller er massiv voldsbruk mot symbolske mål en fase de også mener de må igjennom? En mulighet er også at det finnes løse kanoner internt i forbrytersyndikatet.

Dette spørsmålet er omstridt også blant dem som godt kjenner den organiserte kriminaliteten i Puglia.

Dommer Desiree Digeronimo ved påtalemyndighetens antimafiaenhet i Puglia-regionens hovedstad Bari, hvor undertegnede holder til størsteparten av året, er blant dem som ved anledning er blitt truet på livet av SCU-medlemmer midt under rettsforhandlinger som har endt med livstidsstraffer og inndragelse av kjempebeløp. På et tidspunkt mente politiet at SCUs voldsbruk var så begrenset, og deres lyst til å erklære krig mot staten ved å angripe en dommer så minimal, at det ikke lenger var grunn til å prioritere livvakter til henne. Med stor verdighet påklaget hun denne beslutningen, uten å skjule seg på vei til og fra arbeid i mellomtiden. Og etter en tid fikk hun livvaktene tilbake. Politiet er neppe stolte av sin vurdering i dag.

Undertegnede er ikke i stand til å skrive helt objektivt om dommer Digeronimo, for ved en anledning dukket hun uventet opp på besøk hjemme hos meg. Foranledningen var at min svoger var invitert på middag for å spise medbrakt reinkjøtt fra Finnmark, og han hadde tillatt seg å utvide invitasjonen til en matglad nevrokirurg som i sin tid hadde behandlet ham. I siste liten spurte denne om han kunne medbringe sin ledsager, og slik gikk det til at familien fikk noen timer sammen med en av samtidens heltinner, som forresten viste seg å være en av de minst oppblåste mennesker jeg har truffet. Blant hennes kolleger skal det visstnok være flere av samme kaliber, så hvis det er SCU som erklærte samfunnet krig i dag morges, skal de ikke være for sikre på at de vinner.