Sakset/Fra hofta

I løpet av en tre-fire års tid mot slutten av 1800-tallet fant det sted noen begivenheter i Yukon, et distrikt i det nordvestlige Canada, som siden ble udødeliggjort både i litteraturen og populærkulturen. Sensommeren 1896 ble det oppdaget gullforekomster langs elvebreddene i Klondike-regionen, og da nyheten nådde frem til California, dro titusenvis av mennesker nordover på jakt etter rikdom.

Om man ser bort fra reisen til Dawson City eller andre steder som vokste uhemmet mens dette pågikk, bestod veien til lykken i å skaffe seg rettighetene til skjerp og få det som måtte finnes av gull, fysisk opp av grunnen. Arbeidet var hardt, og gav slett ikke alltid lønn for strevet, men flere skaffet til veie rikdom med egne hender. De som gjorde det aller best, gjorde ikke selv utgravningsarbeid, men drev kjøp og salg av skjerp og fikk andre til å ta opp gullet for seg.

Mange av lykkejegerne – noen av dem langveisfarende, også fra Norge – ble gående sultne og dro skuffet hjem, men noen slo seg stort opp og feiret det hele med en overdådig livsstil, ikke minst ved alkoholinntak og hasardspill på den lokale saloon. Etter en tid så de fleste seg om etter muligheter andre steder, og noen år senere stod spøkelsesbyene igjen.

Idet vi spoler ca. to hundre år frem i tid, kan vi lett se at Nord- og Vest-Europa er blitt et nytt og mer komfortabelt Klondike, og at menneskestrømmen fra Afrika og Asia er et nytt gullrush. Likhetspunktene gir seg selv, ikke bare proporsjonene i trafikken.

Det edle metallet langs Klondike-elven, Yukon-elven og deres bielver befant seg et stykke nede i grunnen. Permafrosten måtte tines opp ved å tenne digre bål, og gullet siden vaskes ut av jorden. I vårt moderne Klondike handler det ikke om fysisk gull, men om moderne staters mer eller mindre tilgjengelige rikdom. Det aller mest innbringende skjerpet befinner seg i et utgravningsområde kalt Norge, og rikdommen består av en finansformue i den norske statskassen.

Den norske staten har i våre dager innrettet seg så lite viselig at massiv ankomst til landet av utlendinger som ytrer ordet «asyl», utløser rettigheter og en strøm av penger fra dens egne kasser. Det er ikke nødvendig å tine eller vaske jord, men det må fylles ut noen papirer. Folk som selv bor i Norge, kan ikke benytte denne metoden. Men tilsvarende det som skjedde i Klondike, kan de gå inn i den finansielle og juridiske delen av asylrushet snarere enn den rent operative. Ved å skaffe seg en avtale om innlosjering og servering av måltider til asylanter, kan de selv stikke av med en betydelig del av fortjenesten som nærværet av disse utløser. Og le helt til det som har erstattet saloonen.

Alt som skjedde i Klondike, var i det lange løp ikke til gavn for lokalsamfunnene der. Ikke mange årene etterpå levde mange av menneskene som hadde bodd i området både før og etter gullrushet, miserable liv.

Klondike
Det varte ikke evig.

I vår tid, mens asylrushet når sitt klimaks, hører man av og til at «flyktningeøkonomien» på et vis oppveier for nedgangen som skyldes lavere oljepris og redusert aktivitet i oljebransjen og dens landbaserte leverandørindustri. Den omtales som en «vekstbransje», som om det var naturlig vekst, og ikke en vekst som er dopet med offentlige sparemidler. I finansbransjen er det liten tvil om at asylrushet er å anse som en mulighet snarere enn et problem. Hos Dovre Forvaltning opplyser man f.eks. at innvandring vil «skape mange investeringsmuligheter, blant annet i eiendom».

Det som er så forbasket, er at menneskene som har fått mandat til å ivareta Norges ve og vel, ikke har lagt noen særlig vekt på risikoen for at det følger elendighet i bonanzaens kjølvann. Det virker snarere som om deres perspektiv er sammenfallende med Dovre Forvaltnings, og ikke med velgernes. Det er ikke bare Gud de har satt til side for Mammon, de har ignorert sin egen befolkning i samme slengen.

Analogien til Klondike er ikke sammenfallende på alle punkter. For det er ingen utsikter til at asylgraverne som har funnet veien til Norge, vil reise videre til noe alternativt Eldorado. Gull vil være lett tilgjengelig i lang tid ennå. Den norske statskassen, det norske rettighetsregimet og det norske territoriet vil være deres beste mulighet, selv om hullet i kassen ikke skulle forbli like gapende som nå for all fremtid.

Det som pågår i dag, og som har pågått i lang tid, er altså at både asylsøkende utlendinger og nordmenn med finansielt talent forsøker å skaffe seg en del av den norske befolkningens fellesformue – og de sistnevnte er utvilsomt dyktigst.

Til tross for at dette har pågått i lang tid, har det sjelden kommet noen innvendinger fra politikere, journalister eller akademikere om at dette ikke er heldig for Norges befolkning i det lange løp.

Noen vil anføre at det er gunstig med den stimulansen av økonomien som asylrushet avstedkommer, uten å peke på risikoen for inflasjon eller andre uønskede virkninger. Men dette er jo ikke noe som er blitt valgt. Det har skjedd fordi beslutningstagerne passivt har fulgt minste motstands vei i en vanskelig verden.

Av en eller annen grunn er det aldri noen som på noe som helst tidspunkt har tatt til orde for at de ressursene som i dag brukes blant annet på middelklassebarna fra Kabul, kunne ha kommet norske barnefamilier, norske eldre, norske fattige, norske psykiatripasienter eller norske narkomane til gode. I så fall kunne Dovre Forvaltning kanskje ha opplyst til sine kunder at det er mange satsningsmuligheter i barneøkonomien eller eldreøkonomien.

At dette kan oppleves veldig bittert, kunne man få inntrykk av for noen uker siden, da et leserinnlegg i en avis – tilsynelatende VG – spredde seg som ild i tørt gress på sosiale medier:

Jeg beklager

Jeg kan dessverre ikke stille opp for flyktningene som kommer til Norge. Er 70 år, ble pensjonist i fjor og må prioritere å hjelpe og gi økonomisk bidrag til min fattige datter og barnebarn. Min datter er arbeidsledig med en komplisert årsak som bakgrunn. De har i mange år vært avhengige av meg for å få et noenlunde normalt liv. I fjor da jeg sluttet i jobb, måtte jeg begynne å ta opp lån med pant i min leilighet for å bidra til den dyre husleien deres. Vi har aldri opplevd støttegrupper, dugnad, manende politikere à la KrFs Hareide, et offentlig støtteapparat med ferdig innredet bolig og et statlig opplegg for trygd, utdanning og arbeid. Tvert imot en opplevelse av et motarbeidende og uvillig system der man må manøvrere på egen hånd. Mens man ser at nyankomne skal få all den hjelp de trenger fra et fastlagt aktivt system laget av den norske stat der mottoet er «det skulle bare mangle!»» Og gratulerer til dem.

En mor og bestemor

Norge anno 2015 ble ikke hennes eller familiens Klondike. Det er asylentreprenørenes, advokatenes, tolkenes, godhetsindustriens, eiendomsmeglernes, investorenes, menneskesmuglernes, mafiaens … men ikke de brede befolkningslagenes, og ikke de Petter Dass kalte «bebyggende Mænd».

Mange av oss kunne med letthet ha gjort det til sitt eget Klondike, men ville aldri i verden ha hatt mage til det. Det er ikke mitt Klondike.