Kommentar

Om ettermiddagen den 23. mai 1992 landet dommer Giovanni Falcone på flyplassen i Sicilias hovedstad Palermo med en av statens flymaskiner, som hadde brakt ham og andre offisielle personer hjem fra Roma for helgen. I egenskap av antimafia-arbeidets fremste tjenestemann beveget han seg som sedvanlig i hemmelighet og under eskorte. På motorveien fra flyplassen satt Falcone selv ved rattet i en pansret Fiat Croma, med sin kone i passasjersetet. Foran og bak ham kjørte livvaktene.

Men noen visste at Falcone og følge var på vei, for deres bevegelser ble nøye fulgt av mafiadrapsmannen Giovanni Brusca, som handlet etter ordre fra Cosa Nostra-bossen Totò Riina. Brusca befant seg i nærheten med en fjernkontroll til en sprengladning. Den bestod av fem hundre kilo TNT plassert i en liten tunnel som var gravd ut under motorveien ikke langt fra utkjørselen til Capaci.

Falcone lette tilfeldigvis et øyeblikk etter husnøklene sine rett før han kom til dette punktet, hvilket gjorde at bilens hastighet avtok aldri så lite, helt uventet for observatøren med ondt i sinne. I befippelsen kom Brusca straks til å trykke på fjernkontrollen, med det umiddelbare resultat at eskortebilen foran Falcone ble blåst til himmels med tre sjanseløse vakter inni. Like etter kolliderte Falcones bil i en hastighet av noe under 160 km/t med det hinderet av istykkersprengt asfalt og veidekke som eksplosjonen hadde forårsaket. En time etter døde Falcone av indre skader på sykehuset i Palermo, tre timer senere døde også hans kone.

Femtiåtte dager senere ble Falcones nære kollega Paolo Borsellino også drept av en bombe, vel vitende om hvilken innsats som ble lagt ned for å eliminere ham.

Det er gjerne to ting folk husker Falcone for, nemlig de formidable resultatene han oppnådde i straffeforfølgelsen av mafiaen, og den brutale avslutningen av hans liv. Og begge disse tingene er naturligvis verdt å minnes i forbindelse med tjueårsminnet for hans bortgang, for disse høyst materielle konsekvensene av hans virke involverte mange personer og gjorde inntrykk på enda flere.

Men det viktigste han etterlot seg var en unik innsikt i såvel fenomenet mafiaen som dens forhold til samfunnet den befinner seg i, en innsikt som ikke bare satte både antimafia-arbeidet og befolkningen bedre i stand til å hanskes med dette kriminelle uvesenet, men som trenger dypt inn i det menneskelige og forteller oss om mer enn bare den organiserte kriminalitetens underverden.

Falcone forstod allerede på 1970-tallet at det var nødvendig å gå eiendomshandler og finansielle transaksjoner etter i sømmene for å bekjempe mafiaen, og derfra var ikke veien lang til å avdekke mistenkelige forbindelser til politikken og sivilsamfunnet. Det var altså ikke mulig å trekke noen skarp linje mellom råttenskapen og de sunne delene av samfunnslegemet.

Et høydepunkt i Falcones karriere var den kjempemessige straffesaken i Palermo i 1987, hvor 360 personer ble idømt lange fengselsstraffer for mafiaforbrytelser og astronomiske beløp ble inndratt. Kanskje var han dyktigere enn det visse maktpersoner kunne leve komfortabelt med, for ikke lenge etter ble han forbigått ved en utnevnelse, og siden ble han gjenstand for en rekke beskyldninger, blant annet om uryddig embedsførsel og at han tok politiske hensyn i arbeidet.

Det var således en hardt presset Falcone som ble tatt av dage for tjue år siden, og omstendighetene rundt hans død gav straks næring til spekulasjoner, f.eks. om at noen av politikerne som var med ham på flyet hadde fortalt mafiaen om Falcones bevegelser. Uansett befant han seg i et klima som ikke beskyttet hans renomme, og dette var sannsynligvis medvirkende til at det lot seg gjøre å drepe ham — hvordan det nå enn skjedde i praktisk detalj.

I etterpåklokskapens lys var det nok en strategisk bommert for den sicilianske mafiaen å ta livet av de to dommerne, for det var en krigserklæring mot statens autoritet som denne ikke kunne la være å besvare. Cosa Nostra ble da også svekket i årene som fulgte. Det ville ha vært smartere å bruke sine politiske forbindelser til å marginalisere sine verste fiender så godt det hadde latt seg gjøre, slik den mer pragmatiske Camorraen har for vane.

I løpet av sine år som mafiajeger hadde Falcone lange samtaler med den organiserte kriminalitetens store fisker. Og mye av innholdet ble dokumentert av den franske journalisten Marcelle Padovani.

Noe av det mest overraskende som kom frem i disse samtalene, var hvilke mindreverdighetskomplekser små og store mafiabosser har, til tross for at de er fryktet, omgitt av kvinner, og har råd til all verdens statussymboler. Bevisstheten om at de er parasitter slipper aldri helt taket. Flere betrodde Falcone at deres høyeste ønske egentlig var å leve et normalt liv utenfor forbryterbanen, med et ærlig yrke og en familie som ikke trengte å se seg over skulderen hele tiden. De visste godt at det krevdes helt andre kvaliteter enn mafiaens for gjennom arbeid og oppdragelse å skape det samfunnet de profiterte på.

Noen av Falcones samtalepartnere var på sine fedres dødsleie blitt inntrengende oppfordret om å komme seg vekk. Men mafiaen fungerte i de aller fleste tilfeller som et sort hull: man kommer seg inn, men ikke ut.

Falcone forstod altså at mafiaen aldri helt kunne beseire storsamfunnet. Det gode vil bestå fordi det onde i seg selv ikke har livskraft. Til forskjell fra enkelte av sine kolleger, mente han derfor at mafiaen slett ikke var uovervinnelig. Han sa at mafiaen er et menneskelig fenomen, og at den som sådan har en begynnelse og en slutt. Derimot trodde han ikke den lot seg bekjempe med individuell heroisme, slik hans eget virke var et eksempel på, men ved at gode krefter i de offentlige institusjonene fant sammen i felles anstrengelse. Så enkelt, og samtidig så vanskelig.