Sakset/Fra hofta

Det haster med å snakke sammen, sier Thomas Hylland Eriksen i Aftenposten 25. oktober, og det er ikke vanskelig å gi ham rett i det. Han fortjener sågar ros såvel for erkjennelsen som forsøket på å ta konsekvensene av den. For det har sine omkostninger å befinne seg på innsiden av palasset og si at protesten som manifesterer seg på dets ytterside er en god ting.

Oppfatningen hos Aftenposten, VG og NRK synes å være en annen. Stemmene på den andre siden av muren ser for disse ut til å være omtrent som et hår i suppen. For selv om de har forstått at verden utenfor ikke lenger kan ignoreres, er de ikke kommet riktig så langt i sin erkjennelse som professoren. De går ikke til det skritt å innse at uenige personer er demokratiets oksygen.

Deres forsøk på å navigere i den nye virkelighetens farvann er derfor så famlende at de nesten påkaller medynk.

Utgangspunktet for en som Åmås ser ut til å være «å få outsiderne med». Da er det kanskje ikke så rart om han mislykkes, for da vil jo vedkommende som lar seg bruke på den måten uunngåelig bli portrettert som outsider, ikke som en likeverdig diskusjonspartner. Hva om han prøvde å la være å tenke i slike kategorier, og heller konsentrerte seg om å skape en atmosfære hvor vesentlige spørsmål kan drøftes på ærlig vis uten at konklusjonene eller regien for deres oppnåelse skal være gitt på forhånd, for deretter å invitere enhver han finner hensiktsmessig til å delta, uansett om de har denne eller hin stilling i forhold til palassets murer? Sånn som han holder på blir det liksom som om en storbonde fra 1800-tallets Hedemarken ser seg nødsaget til å slippe tjenestefolket innenfor døren en stakket stund. Eller kanskje det heller er å sammenligne med opprettelsen av en slags zoologisk hage på eget territorium. Åmås kan først rydde opp i sine egne tanker, så blir jobben hans mye enklere.

Men Aftenposten gjør nå i alle fall et slags forsøk. For NRK ser strategien derimot ut til å være å sette søkelyset på de mest hensiktsmessige outsiderne slik at de kan ydmykes i full offentlighet. På den måten håper man kanskje på at folket utenfor palasset bøyer nakken i taushet. Og det gjør de kanskje en stund til, men det betyr ikke at de blir overbevist. Ikke nå lenger. For virkeligheten er blitt for påtrengende, og de alternative informasjonskildene for mange. Mennesker med normalt utviklet empati og rettferdighetssans vil derfor bli opprørt av å se en gribbeflokk kaste seg over det de på egenhånd kan konstatere er en hedersmann, selv om de ikke nødvendigvis deler hele analysen hans. VG har vist noen av de samme taktene, men er jo ikke helt i samme divisjon.

Denne miksen av hjelpeløshet og flokkmentalitet er ulykksalig, og resultatet er alt annet enn den gode samtalen, som forutsetter at begge parter anerkjenner hverandre som rimelige personer, en tingenes tilstand som Hylland Eriksen i det minste ser ut til å ønske.

Det som kunne ha vært en debatt blir derfor mest å sammenligne med et sirkus eller fotballkamp, eller kanskje heller som slagsmålet mellom hooligans som støtter hvert sitt lag. Lenge har det bare vært ett fotballag på banen, og det har stort sett spilt oppvisningskamper mot seg selv. Nå er situasjonen den at det dominerende laget har innsett at publikum heller vil se en kamp mot et utfordrende lag, og derfor har man invitert et tallmessig underlegent lag hjem til seg for å mose det — forøvrig et opplegg som vil lykkes dårligere for hver gang, helt til man ikke lenger vil vite sin arme råd. Det utfordrende lagets hooligans synes uansett med rette at det hele er usportslig, og konkluderer, med det tribale instinktets misforståtte rettferdighetssans snarere enn kjølig logikk, at det utfordrende laget spiller fantastisk god fotball.

Og hva er så grunnen til denne alt annet enn ideelle situasjonen?

Det hele vitner mest om en prekær mangel på intellektuelt lederskap. Det finnes rett og slett ingen godt synlige personer i offentligheten som er i stand til å observere og fortolke verden, eller sette ord på den slik at folk synes det henger sammen. De fleste som kunne ha gjort det, er mer interessert i å stå på god fot med det dominerende lagets hooligans enn å gjøre jobben sin som kommuniserende tenkere. Det intellektuelle førersetet er således blitt stående tomt, hvilket er et slags syndefall vi kommer til å slite lenge med. For i det tomme setet har noen andre hatt den frimodighet å sette seg for å kjøre rally.

Samtalen Hylland Eriksen etterlyser vil nok derfor ikke finne sted fullt så raskt som han skulle ønske.

Les også

-
-
-
-
-

Les også