Kommentar

I kronikken Uakseptable ytringer tar firkløveret professor i filosofi ved UiO Arne Johan Vetlesen, samfunnsdebattant og skribent Bushra Ishaq, professor i sosialantropologi Thomas Hylland Eriksen og postdoktorstipendiat ved Sosialantropologisk Institutt Sindre Bangstad, begge ved UiO, til orde for begrensninger i ytringsfriheten, og viser til den enkeltes ytringsansvar.

– Dette handler i siste instans om hvilket samfunn vi vil ha, skriver firkløveret hjertegodt, og opplyser etter en rekke tilsvar at deres ærend er å understreke

At det foreligger er ytringsansvar for den som fremsetter ytringer i offentligheten. Dette er primært et individuelt ansvar – men et ansvar som en del samfunnsdebattanter de siste årene faktisk ikke synes å ha vært seg særlig bevisste.

Dette er et virkelig godt råd som vi samfunnsdebattanter bør bestrebe oss på følge. For å se hvordan dette fungerer i praksis kan det imidlertid være gunstig å ta et raskt tilbakeblikk på hvordan rådgiver Sindre Bangstad selv har forvaltet ytringsansvaret sitt.

I desember 2010 sendte sosialantropologen ut en e-post med sterke beskyldninger mot kollega og professor ved Sosialantropologisk institutt, Unni Wikan, og svært nedsettende karakteristikker av flere navngitte personer. Mottakerne av den besynderlige e-posten var flere avisredaktører, samt to av Bangstads og Wikans egne kollegaer ved Sosialantropologisk institutt. Wikan, som var hovedmålet for Bangstads ansvarlige ytringer, var naturligvis ikke å finne blant adressatene. Til gjengjeld har e-posten siden sirkulert blant landets samfunnsdebattanter.

Det er ikke bare Unni Wikan som blir beskrevet i mer eller mindre verdige og hensynsfulle vendinger i Bangstads skriftstykke. Han forteller bl.a. om et nettverk av «statsfeminister» bestående av Wikan, informasjonsleder i HRS Hege Storhaug, sosiolog og professor emeritus Sigurd Skirbekk, tidligere statsråd Karita Bekkemellem Orheim, sosiolog og professor Grete Brochmann, Tordis Borchgrevink, Walid al-Kubaisi og journalist i Dag og Tid Jon Hustad. Bekkemellem Orheim beskrives i tillegg som det «sunnmørske brødhodet», Hustad som ikke «intelligent og disiplinert nok til å skrive ruvende biografier av den intellektuelle sorten» og Muhammad Usman Rana som en «showmann». Fra før har Bangstad karakterisert Walid al-Kubaisi som «vår lokale statsstøttede kaféintellektuelle fra Tøyen» og en «nyttig idiot» som bidrar til å «legitimere nye former for kolonialisme og rasisme». Dette i et tre siders innlegg i Klassekampen 4. desember i fjor.

I den sirkulerende e-posten ber Bangstad – som titulerer seg som hoffleverandør – Klassekampens redaktør Bjørgulv Braanen om å rydde forsiden for hans oppbyggelige angrep på Wikan, som han mener har forsøkt å begrense ytringsfriheten hans.

Så til saka, som det heter, og dette er absolutt konfidensielt, og må behandles som sådan. Jeg fikk i går ettermiddag og kveld bekreftet fra sikre kilder at reportere med minoritetsbakgrunn i TV2 (hvis navn ikke kan eller må nevnes, de er utsatte, og har bedt om full konfidensialitet) igår gjorde gjentatte og mislykkede forsøk på å få erstattet Unni Wikan med undertegnede og/eller Mohammed Usman Rana til den debatten med Walid Kubaisi («jeg debatterer kun med politikere») som TV2 Tabloid sendte kl. 18.40 igår. Det siste forsøket fant sted kl. 14.00, og ble møtt med en klar avvisning («det er spikret») fra redaktørhold. Som du vil være kjent med fra gårsdagens korrespondanse, er Walid og Unni gode busser, da Unni først advarte meg på mitt kontor etter min kronikk 12.03.10 (som var en bestilling fra Astrid S. Dypvik, som i likhet med Roald Helgheim er dypt frustrerte over det hoffet Jon Hustad og Svein Gjerdåker holder seg med i KKs nabolag) som angrep al-Kubaisis forsøk på å nagle Ramadan til Brorskapet om at al-Kubaisi «var en god venn». Jeg oppfattet dette da som nå, som et truende forsøk på å begrense min egen ytringsfrihet og akademiske selvstendighet (og det fra en Fritt Ord-prisvinner, no less).

Videre fortsetter den høflige sosialantropologen med å omtale private forhold* og refererer til sladder han hevder å ha hørt av Hustad – som han forresten også omtaler på trivelig vis:

…men selveste Jon Hustad har off-the-record fortalt meg (dengang han ikke helt visste hvor han hadde meg, og trodde han kunne flattere meg med invitter til øl på Håndverkeren, han har arbeidet med å få skrevet en biografi over vår ruvende slektsfar, men har mislyktes i å få finansiering til den, er vel egentlig ikke disiplinert og intellegent nok til å skrive ruvende biografier av den intellektuelle sorten, og er nå parkert av Barth/Wikan)…

Man varter deretter opp med sladder man angivelig skal ha hørt fra ikke navngitte ansatte med minoritetsbakgrunn i TV2:

Nåvel. Desken i TV2 Tabloid har selvsagt ikke ville vedgå til sine minoritetsreportere at de har akseptert al-Kubaisis premisslegging for denne ‘manufactured dissent’- debatten (en av dem har også fortalt meg at han/hun ifbm. et innslag på TV2 21-nyhetene på mandag opplevde al-Kubaisis selvregisseringsbehov som svært påtakelig). Jeg har imidlertid kilder på TV2 Nyhetsdesken som er villige til å bekrefte at de tidligere i uken ved 2 anledninger kontaktet al-Kubaisi for å få ham til å stille i direkte debatt med Mohammad Usman Rana, som (showman som han er, og en god sådan) har vært mer enn villig, og som meg har bedt folk videreformidle at han er ytterst feig.

Da Bangstad for øvrig er av den oppfatning at favorittavisen Klassekampen ikke har like stor gjennomslagskraft som Aftenposten og Dagbladet, har han tilbudt den aktuelle saken til Aftenpostens Knut Olav Åmås. Likevel utviser postdoktorstipendiaten en betydelig evne til redaksjonell selvregissering når det gjelder å iscenesette angrepet i Klassekampen. Men som mange vil huske havnet Bangstads sobre påstander til slutt i Morgenbladet, da hverken Aftenposten eller Klassekampen tok saken.

Nå er det jo slik at Klassekampen, selv om den er min favorittavis, på ingen måte har impact-faktoren til f.eks. Aftenposten og Dagbladet. Hvis jeg først skal sette karrieren på spill, og sørge for svært ubehagelige arbeidsdager frem til jul, så vil jeg i det minste gjøre det på en måte som gir skikkelig avtrykk i offentligheten. Jeg har derfor tilbudt akkurat denne siden av saken eksklusivt til K.O. Åmås, for publisering fredag el. lørdag. Han avklarer om han tar det innen kl. 11. idag. K.O. kunne opplyse at han betrakter dette som en rein nyhetssak, og derfor ikke vil ha noen kronikk. MEN DET ER HER DERE KOMMER INN. Jeg ser av arbeidet med min 3 s. til ‘Dokumentspalten’, som leveres Tolleff innen kl. 10, at det stilistisk sett er en dårlig ide å kombinere en faglig kritikk av filmen med en konkret gjengivelse av Wikan-saken. Så det jeg vil foreslå er at sistnevnte skilles ut, enten som egen sak eller kronikk, og leveres senere idag. Så vil jeg også gi dere anledning til å intervjue meg på fredag formiddag, gjerne i området ved Bankplassen, og med en av dine beste folk (Mimir hadde vært flott), slik at jeg får anledning til å si noe om mine motiver («Er du ute etter å hevne deg på Wikan? «Nei, dette er motivert utifra mine bekymringer over hvordan norske akademikere bidrar til å legitimere mobbhat og en undergraving av den liberale rettsstaten, hvordan habilitetsprinsipper settes fullstendig ut av spill av folk som burde visst bedre, hvordan andres ytringsfrihet forsøkes begrenset, og hvordan mediene er medspillere i denne brutale diskursive maktutøvelsen»). Jeg vil i min kronikk/sak om Wikan gi utførlig og kronologisk rede for saksforløpet, og også trekke inn hvordan hennes uformelle nettverk, etablert tidlig på 1990-tallet, og med statsfeminister og andre nettverksbyggere som bla. Wikan, Hege Storhaug, Sigurd Skirbekk med adgang spesielt til det sunmørske brødhodet Karita Bekkemellem Orheims øre, fikk en uforholdsmessig stor makt (det kan her nevnes at en av mine nære kollegaer på 1990-tallet ved en feil snappet opp en utskrift fra en printer hvor samtlige som inngikk på det tidspunkt var navngitt, og hvor det stod med store bokstaver NÅ ER DET VÅR TUR!, han backer meg og vil kunne bekrefte dette). Hvis vi nå først snakker om sammensvergelsesteorier… I periferien av dette nettverket befant også Grete Brochmann, Tordis Borchrevink mfl. seg, og da også etterhvert al-Kubaisi og Hustad (‘hyttetur med jentegjengen?’) seg. Mine noe ideosynkratiske venn Prof. Emer. Michael Seltzer ved HiO erfarte dem og deres makt på nært hold på 1990-tallet, og Prof. Thomas Hylland Eriksen vil også kunne si noe om dette. Men dette tror jeg altså er en oppfølgingssak.

Den samme Bangstad som svarte dette i et intervju med Morgenbladet 14. januar i år

– Det er å innse at vi lever i et flerkulturelt samfunn hvor vi har ansvar for alle våre medmenneskers livsvilkår og deres rett til verdighet, avslutter Bangstad.

unner seg ellers litt skadefryd nå som han er i ferd med å tildele sine medmennesker Det dødelige slag:

Nå er jeg jo veldig glade i dere i KK, og er vel nærmest som en hoffleverandør å regne, men gjør dette kun for folk og fedreland (T.o. er Jon Hustad en Churchill-biografi-entusiast, og jeg må vedgå at jeg har vært fristet til å sitere «We will fight them on the beaches etc. etc. i e-poster til ham de siste dagene, men skal være korrekt i det jeg tildeler ham og hans kumpaner ‘the mortal blow’).

Det kravet jeg stiller til dere for alt dette, er at dere rydder forsiden (så lenge jorden ikke synker i havet på fredag, eller noe slikt), og gir den en passende tittel: «Avslørt: Hvordan TV2 manipulerer islamdebatten (mer på s. xxx) osv.»

…[avsnitt fjernet da utelukkende inneholder personlige opplysninger om Bangstad, som f.eks. telefonnumre]

Mvh-

Sindre Bangstad

I sin innledende kronikk skriver forresten Bangstad og venner at:

I Ytringsfrihetskommisjonens rapport fra 2000 heter det at «vårt demokratiske system [¿] er basert på en forestilling om at det offentlige rom stort sett er befolket av myndige, voksne, og anstendige mennesker». Disse formuleringene fremstår utvilsomt som nokså naive.

Etter å ha lest hvordan Sindre Bangstad selv synes det er greit å omtale andre mennesker, er det vanskelig å ikke gi anstendighetens firkløver rett.

* Document har valgt å utelate to setninger i det aktuelle avsnittet der Bangstad går langt i å antyde seksuelle forhold.