Gjesteskribent

Alle de store revolusjonene – den franske, den amerikanske, den russiske, de nasjonale – bygger foruten heltenes blod på hauger av bøker, samt filosofenes og de store ledernes ord.

Utbruddene er ikke nok, ei heller bloggernes. Folk i Vesten har naturligvis sans for revolusjoner, de er vår histories motor, dens jordmødre. Og kanskje er det dette som får oss til å ta så grundig feil i vurderingen av det enorme dramaet vi i dag er vitne til: de oppildnede arabiske folkemengdene, de estetiske og moralske sidene ved opprørene i Midtøsten og Nord-Afrika, de unge som kjemper og dør i kampen mot skrekkelige regimer, hvis forbrytelser vi alltid har forsøkt å rette oppmerksomheten mot uten å oppnå særlig begeistring.

Natan Sharansky gjentar ofte og gjerne minnene om sine fengselsopphold og Sovjetunionens plutselige fall, og om at det i alle mennesker er en brennende og uslukkelig frihetsflamme full av håp. Og Bernard Lewis har, også han håpefull, svart ham at det her ikke er tale om et rop om frihet i samme grad som et krav om respekt fra grusomme og kleptokratiske diktatorers side. De som tror det skal komme fred og demokrati ut av dette, har kalt det hele en «vår», og det finnes ikke noe ord med flere friske skudd i seg. Men et raskt overblikk over de mange breddegrader som omfattes av den folkelige oppstanden, viser at Midtøsten heller ikke denne gangen kommer ut av uføret. Man får hverken øye på større frihet eller internasjonale omstendigheter som legger til rette for fred. Tvertimot.

I Egypt har det nye militærstyret behandlet folk på Tahrir-plassen på samme måte som det gamle regimet. 77 prosent av befolkningen har stemt på en grunnlovsreform utarbeidet av det muslimske brorskapet, som forkledd i en midlertidig toleranse nærmer seg makten. Noe av det verste som skjer i øyeblikket, er at den provisoriske regjeringen er i ferd med å få i stand en vennskapspakt med Iran. Samtidig har man avbrutt arbeidet med muren mot Gaza, som forhindret smuglingen av våpen og mennesker tilhørende Hamas, en av Irans sjakkbrikker. Kopterne emigrerer, overbeviste som de er om at forfølgelsen av de kristne vil bli enda verre. Det er ingen politiske aktører som i tiden før valget unnlater å love en revurdering av fredsavtalen med Israel, og muslimbrødrene har forkynt at «siden alle i Midtøsten hater Israel, må landet forsvinne».

Avtalen med Iran skjer som en konsekvens av amerikanernes destruktive tilbakeholdenhet: Da den liberale revolusjonen mot ayatollahenes regime var under oppseiling i 2009, viste Obama seg likegyldig, og gav dermed Ahmadinejad følelsen av at han kunne gjøre akkurat det han hadde lyst til, både hva menneskerettighetskrenkelser og atomprogrammet angikk. Og slik var det. Iran utnyttet den amerikanske lamslåttheten til ikke bare å relansere atomprogrammet, men også å skryte av det. Landet nektet sågar å levere bensin til europeiske fly som represalier mot sanksjonene, det fikk fri adgang til Middelhavet gjennom Suezkanalen av Egypt, hvilket aldri før hadde skjedd. Rett foran Israels kyst. Og nå bygges en permanent iransk base langs den syriske kysten.

Iran har Libanon i sin hule hånd, med Hizbollahs raketter pekende mot Tel Aviv, og Gaza, hvor Hamas pleier nye forbindelser til Egypt, i første rekke vennene sine i det muslimske brorskapet. El Baradei, den sekulære presidentkandidaten, har kunngjort at hvis Israel skulle angripe Gaza, ville Egypt ta Hamas’ side i krigen! For å bidra til revolusjonen i Midtøsten på sin måte, har Hamas i mellomtiden iverksatt en bølge av attentater og rakettangrep mot Israel. Det nye i sikte er altså en allianse mellom Iran og det muslimske brorskapet i Egypt med tanke på krigføring mot Israel ved hjelp av Hamas, mens Hizbollah i Libanon er rede til å handle på ayatollahenes ordre.

Hamas er også en hodepine for Jordans kong Abdullah, gitt at 75% av befolkningen i hans rike består av palestinere, blant disse en god del fundamentalister. Abdullah vet at dette kan ødelegge hashemitt-dynastiet. I et brev til Bashar Assad, den syriske diktatoren som er midt oppe i en revolusjon der regimet har drept to hundre mennesker, og hvor kongen tar til orde for en reformallianse, omtaler han Israel som en intrigant fiende, til tross for fredsavtalen. En tendens som igjen kommer til syne nå som diktatorene ikke vet hvem de skal gi skylden for sine problemer. Også Ahmadinejad sa i går at han ser for seg et Midtøsten uten Israel.

I Syria spiller i mellomtiden Bashar good cop/bad cop med sin bror Maher. Alawitt-diktatoren kaller opprørerne broren har drept på hans egen ordre for «martyrer», og treffer slike usedvanlige frihetsfremmende tiltak som å la kvinnene ta på seg hijab. Noe som hjelper ham med å holde på makten, er den amerikanske tvetydigheten, som i de foregående månedene har forsøkt å bryte aksen med Iran, en akse hvor Tyrkia også befinner seg, i et håp om å gjøre ham til en alliert, til tross for at det er klart at overlevelsen til den sårbare shiasekten han tilhører i et land hvor 80% tilhører sunni-islam, i dag er i hendene på Iran.

Hva Libya angår, ser tingene ikke særlig lovende ut. Hvilket omfatter avsløringen av de bitre motsetningene mellom de vestlige landene. Usikkerheten omkring en eventuell inngripen gjorde at man mistet verdifull tid. Detroniseringen av Ghaddafi er uviss. Opprørerne, forvirrede og upålitelige i kamp som de er, er heller ikke til å stole på. Det virker som om de har solgt tusenvis av prosjektiler inneholdende nervegass og sennepsgass til Hamas og Hezbollah, og at man blant deres ledere finner skikkelser som oberst Khoftar, som i mer enn tjue år var i Afghanistan som medlem av den libyske, islamske kampgruppen, LIFG. Ikke akkurat noen garanti for frihet og demokrati.

Sudan er nå blitt transittland for våpen tilhørende Iran og Al Qaeda. For å sette en stopper for dette, har Israel bombet konvoiene. Jemen er en forvirrende mosaikk av tribalt og religiøst hat som nå er utenfor kontroll. I Gulfen har Saudi-Arabia væpnet seg mot den iranske ekspansjonismen, som har sett seg ut sunniminoriteten i Bahrain og slått rot der. Oppe i alt dette sitter Israel avventende og ser gjennom fingrene med ting, selv om de slår hardt tilbake mot angrepene fra Hamas, men uten å miste selvbeherskelsen. Samtidig klargjøres nytt antirakettforsvar, et system kalt «stålkuppelen».

All denne nye forvirringen, hvor vi stotrer om frihet og demokrati uten noen konkrete mål, uten en gruppe eller et sivilsamfunn vi kan ha med å gjøre, og hvor Obama og europeerne igjen er fristet til å legge den marerittaktige byrden på Israels skuldre, har en farlig, diplomatisk konsekvens: FN har i september til hensikt å legge frem en ensidig resolusjon for anerkjennelse av en palestinsk stat, i strid med samtlige resolusjoner som forutsetter en avtale som garanterer Israels sikkerhet. Et dumt trekk for å roe det arabiske gemyttet i en vanskelig tid.

Fiamma Nirenstein er en italiensk politiker, journalist og forfatter, blant annet av boken Israel is us. Hun er for tiden visepresident i det italienske deputertkammerets utenrikskomité. I flere år har hun skrevet om Midtøsten hos La Stampa og Il Giornale, hvor denne artikkelen opprinnelig ble offentliggjort den 14. april 2011. Document.no takker Nirenstein for tillatelsen til å gjengi den i norsk oversettelse.