Kommentar

Med angrepet på Gaddafis styrker har Vesten direkte grepet inn i den arabiske revolusjonen med makt. Det kan ha mange implikasjoner.

Angrepet danner presedens: Vesten sier at en tyrann som vil gå løs på sitt eget folk, ikke får lov. Det er ikke noe carte blanche til å avsette diktatorer. En forutsetning var en folkelig oppstand som så ut til å lykkes, helt til Gaddafis styrker viste seg overlegne. Det var denne reverseringen, med utsikter til at diktaturet ville fortsatt, som gjorde at det internasjonale samfunn mobiliserte.

Gaddafi ga motstanderne et avgjørende argument da han offentlig truet med at opprørerne ikke ville bli vist noen nåde. Denne trusselen om terror og blodbad var hva som beseglet Gaddafis skjebne. Hadde han kommet med en utstrakt hånd og opprettholdt en legal fasade, kunne det blitt vanskeligere å få flertall i Sikkerhetsrådet.

Oppslutningen er ikke så unison som det gis inntrykk av. Innad i NATO var Tyskland og Tyrkia mot en militæraksjon. Den afrikanske union var og er mot. Det snakkes mye om Den arabiske liga, men Gaddafi har brukt mer kapital på å skaffe seg innflytelse i Afrika de senere år.

Foreløpig er det en vestlig aksjon: Det er fly fra USA, Storbritannia, Frankrike, Spania, Italia og Canada som deltar.

Tiden tillot ikke arabiske fly å delta. Egypt skal være uvillig pga det store antall egyptere i Libya. Kanskje entusiasmen heller ikke var så stor. Når det kommer til stykket, er ikke araberlandene ivrige etter å bombe et annet arabisk land. De overlater jobben til Vesten.

Det er ikke bra. Denne aksjonen skulle illustrere at det er en ny vending i politikken, at regimene går inn for demokrati og menneskerettigheter.

Avvisningsfronten, Syria og Iran, ønsker at USA og Vesten skal drepe arabere, slik at de kan spille på antiamerikanismen som alltid ligger under overflaten. Uansett hva USA gjør blir det galt, enten man bomber eller lar være å gripe inn.

Men det mest infløkte blir Vestens og USAs rolle i revolusjonen. Her går man inn og deltar aktivt, og påtar seg dermed et ansvar.

La oss forutsette at Gaddafi blir styrtet og at krigen ikke drar ut.

Vesten har gått inn med makt. I den andre enden av skalaen ligger Jemen, der USA betaler 250 millioner dollar til Ali Abdullah Saleh som er like brutal som Gaddafi. Hvordan skal Vesten kunne forsvare å se gjennom fingrene med hans brutale metoder hvis man styrter Gaddafi?

Saudi-Arabia er allerede urolig. Kongedømmet følte seg sveket da USA sa at Mubarak måtte gå. Saudi-Arabia har grepet direkte inn i Bahrain ved å sende 1.000 soldater. Her har man en god sak: å hindre at Iran bruker Bahrain og shiaene som brikker i sitt politiske spill. Men samtidig risikerer man da å kvele legitime demokratiske aspirasjoner.

Hele regionen er i bevegelse.

Saudi-Arabia er verdens største oljeprodusent. USA risikerer å møte seg selv i døren når det skal forene ønsket om demokrati med behovet for stabilitet.

Presidenten må navigere. Kloke hoder har motsatt seg involvering er fordi ingen kan forutse hva som vil skje. Det er mange aktører og mye uforutsett. USA og Vesten kan bli trukket inn i konflikter og stilt overfor valg som er «umulige», hvor de mister initiativet og handlingsrommet og kun blir stilt overfor negative alternativer.

Dette er det negative scenariet, det kan selvsagt gå bedre. Men vi snakker om en region der imperier og regimer har avløst hverandre, hvor demokrati er en ny foreteelse. Det er illosorisk å tro at det ikke vil bli fødselssmerter.