Ad ”Integreringens brutale virkelighet” av Christian Skaug:
Generelt sett syns jeg at innlegget er utmerket, og støtter i det store og hele de politisk ukorrekte holdningene og kommentarene til den norske elitens mislykkede multikulti-prosjekt som fremkommer via document.no. Men én side av Christian Skaugs argumentasjon kan jeg ikke la passere uten en kommentar: Jeg er sterkt uenig i at en god integrering av fremmedkulturelle i det norske samfunnet forutsetter at flest mulig av dem gifter seg med etniske nordmenn.
Selv er jeg en av Norges ca. 1300 jøder. Født i 1950, sønn av en etnisk norsk kvinne og en polsk jøde som kom til Norge som statsløs immigrant i 1947, invitert hit av norske myndigheter ved navns nevnelse. På den tiden var reglene slik at immigranter måtte være fast bosatt i Norge i sju år før de fikk sitt norske statsborgerskap, samt at barns statsborgerskap fulgte farens. Jeg var følgelig statsløs til min far fikk sitt norske borgerbrev i 1954.
Min far var fast bestemt på at det måtte være mulig å bevare en jødisk identitet i tillegg til den norske identiteten han ville skaffe seg ved å bli godt intergrert i det norske samfunnet. På den ene siden lærte han seg norsk meget godt, og vår husstand deltok etter beste evne både i storsamfunnet og i det lokale samfunns- og kulturlivet. På den annen side gikk min far regelmessig i synagogen, og min yngre bror og jeg gjennomgikk de religiøse ritualer som kvalifiserer til opptak som fullverdige medlemmer av en vanlig jødisk menighet. Blant annet fikk vi privatundervisning i jødisk historie og hebraisk et par ettermiddagstimer pr. uke i tre år. Vår husstand feiret jødiske høytider, men ikke jul eller andre kristne høytider.
Stort sett var dette helt uproblematisk. Mange innfødte nordmenn syntes naturligvis at det var ”rart” at vi f.eks. ikke hadde juletre, men siden vi kledde oss som nordmenn flest og fulgte de aller fleste ikke-religiøse norske skikker og tradisjoner, ble vi bare i ytterst liten grad sett på som fremmedartede. Jeg tror nok at alle norske ikke-jøder som kjenner oss, betrakter oss som minst 95 % norske. Vi bor og lever blant norske ikke-jøder, vi jobber dugnad på lik linje med innfødte nordmenn, og bare en liten brøkdel av vår omgangskrets er jøder.
I denne sammenheng kan det nok med en viss rett innvendes at min barndoms husstand ikke var representativ, siden min mor ikke er jøde. Men et slikt argument kan lett imøtegås ved at jeg om nødvendig kunne vise til mange dusin jødiske husstander i Norge som var like godt integrert som oss, og der begge foreldrene var født jøder.
Så vidt jeg kjenner til, er situasjonen den samme i dag: Norske jøder er i all hovedsak særdeles godt integrert i samfunnet, selv om flertallet velger en jødisk ektefelle. Det fins følgelig ikke grunnlag for å hevde – på generell basis, slik Christian Skaug gjør – at en god integrering av fremmedkulturelle i det norske samfunnet forutsetter at flest mulig av dem gifter seg med etniske nordmenn.
Problemet er ikke den fremmede identiteten som sådan, men i hvilken grad den tillater – eller hindrer – utviklingen av en tilfredsstillende norsk identitet i tillegg.