Feature

Bård Larsens Idealistene. Den norske venstresidens reise i det autoritære, er en bok som skulle kommet for mange år siden. At oppgjøret med venstresidens totalitære fantasier kommer 22 år etter Murens fall, sier mye, fremfor alt om en massiv blokkering hos den radikale generasjonen som sitter i styre og stell og har sørget for at det aldri ble noe oppgjør. Bare det å snakke i de termer gjøres til noe ufyselig. Som programleder i NRKs morgensending Øysten Heggen, sa i sin åpningsreplikk til Larsen igår: – Trenger vi nok et oppgjør?

En annen replikk: – Hvorfor skal det en 26-åring sa under en reise til Romania bli holdt mot ham 40 år senere?

Den pågående tonen skulle vippe Larsen ut av balanse, hvilket det til dels gjorde. Det er ikke så lett og summe seg og svare at hvis vennskapsturen var til en politistat var det kanskje ikke like uskyldig, og hvis det var noen tusen som gjorde samme reise og beskrev det samme progressive samfunn, så hadde det kanskje konsekvenser og et ansvar?

Det har sittet og sitter hundrevis av journalister i norske redaksjoner som selv har en slik fortid, derfor får folk som Bård Larsen slengt slike spørsmål i ansiktet.

Det fortsatte på Civita-frokosten, der Anders Heger opptrådte nærmest sjikanøst. Det er denne forakten som er spesiell. Noe av det samme viste Torkel Brekke overfor Aslak Nore da han fremla sin bok Ekstremistan.

Hvis man beveger seg over en viss grense, tar fatt i visse tema, møtes man denne forakten og hånen. Den er ment å knuse.

Men det var tydelig at dette ikke gikk vel hjem hos publikum. Publikum hadde ventet noe mer: en blottstilling av hvordan og hvorfor det aldri kom noe oppgjør med de venstreradikale i Norge etter Murens fall. Man ler av AKP, men vil ikke snakke om hvor mange som var innom, og hvordan deres ideer har infiltrert offentligheten. Det er noen synsvinkler, noen forhold til makt, og hvem som er goodies and baddies, og noen reflekser på hvem man «holder med», som venstreradikale har greid å innplante.

De forlanger uinnskrenket taletid og uinnskrenket rett til å korrigere og sette på plass. Anders Heger er formann for Norsk P.E.N., men vil selv sensurere meninger han ikke liker. Han protesterte kraftig på dette – akkurat som Thomas Hylland Eriksen gjør – hadde han ikke publisert karikaturtegningene på bloggen sin kanskje? At han for bare noen dager siden sendte ut en pressemelding der han sa at det ikke var sikkert at CappelenDamm kom til å trykke tegningene i den norske utgaven av Flemming Roses bok, streifet ham ikke. Heger vil selv definere hva som er hva, og griper inn ved enhver anledning når noen forsøker å kritisere. Men akkurat her blottla han seg selv, men forsto det ikke selv.

Når det blir mange som Heger blir det ikke lett å hevde ytringsfriheten. Da vil bøkene komme ut uten tegninger, og ingen vil kunne påpeke at dette faktisk er Roses bok, og historien om «hans» tegninger. Ennå er vi ikke der. Men Jyllands-Posten lever omgitt av høye gjerder og sikkerhetsforanstaltninger på alle bauger og kanter, også innen avisen.

Men denne konsekvensen ser ikke Heger, han ser ikke at han velger. Ved å antyde at han vil sensurere Rose, velger han. Men han vil ikke en gang innrømme at han har valgt. Slik står han i den venstreradikale tradisjonen som ikke greier å hoppe over sin egen skygge. Den har nå fått selskap av den islamistiske, og til sammen kan det bli riktig mørkt og utrivelig.

Civita har gitt boken et omslag som om de ville frastøte alle potensielle kjøpere. Den ser ut til å handle om blokkene på Ammerud, og hva den latinamerikanske fattigungen gjør der, anes ikke.

Men boken er stappfull av skarpe observasjoner, og et viktig grunnlag for å dekode og forstå hvordan den radikale tradisjonen ble blodtappet og ble en løgn, mest løgn, og nå er stigbrett for en ny vital løgn. Slik er det med løgner. De eser ut og forgifter omgivelsene.

Man må enten forfølge sannheten eller løgnen.

Bård Larsen: Idealistene. Den norske venstresiden reise i det autoritære.

Civita, 250 sider

kr 198,

kan bestilles fra Civita