Gjesteskribent

Hvis ikke omstendighetene hadde vært så heslige, ville Pakistans vellykkede forsøk på å overtale FNs Menneskerettighetsråd til å fordømme blasfemi som bakvaskelse av religion ha vært en svart komedie. Hvert eneste ord landets diplomater brukte i 2009 for å protestere mot islamofobi, viste seg å være en nøyaktig beskrivelse av fordommene den pakistanske staten føyet seg etter på hjemmebane.

De fortalte FN at at man måtte vedta en universell blasfemilov for å beskytte religiøse minoriteter mot «intoleranse, diskriminering og voldshandlinger». Hvis de ikke hadde vært de hyklerne de fremstod som, men hederlige personer som ville hjelpe alle minoriteter, og ikke bare muslimer, måtte de nå ha innsett at Salmaan Taseer ble slaktet for å ha beskyttet Pakistans religiøse minoriteter mot landets egen blasfemilov.

Taseer gikk ikke så langt som å hevde at Koranen, i likhet med Talmud og Bibelen, er menneskers og ikke Guds verk, eller kritisere Muhammeds lære. Hans forbrytelse var å ta til motmæle mot forfølgelsen av kristne i muslimske land, et tema som mediene til de angivelig krigshissende, kulturimperalistiske korsfarerne i Vesten knapt nevner av frykt for å «krenke» noen. Han fordømte behandlingen av Asia Bibi, en kristen fembarnsmor. Hun hadde kranglet med muslimske kvinner som nektet å drikke vann hun hadde båret fordi hun var uren, og drikkevannet hun bar dermed var besmittet. De fortalte den lokale religiøse lederen at hun hadde talt respektløst om Muhammed.

Det var nok til at dommeren gav ordre om at hun skulle henges etter halsen til hun døde. Så det ble ikke vist noen særlig respekt for hennes minoritetsrettigheter. Ei heller for rettighetene til Salmaan Taseer, hvis siste syn på Jorden var konstabel Mumtaz Qadri som skjøt 26 kuler inn i kroppen hans, mens andre medlemmer av livgarden hans stod der og lot det skje.

«Krenkelse av religionen er en alvorlig hån mot menneskeverdet, og fører til innskrenkning i dens tilhengeres frihet samt oppildning til religiøs vold,» tordnet Pakistans tjenestemenn i FN i 2009.

På denne måten er Pakistan blitt et land hvor frykten for dem som oppildner til religiøs vold, er blitt så stor at de liberale forholder seg tause av engstelse for at drapsmennene vil komme etter dem, og et land så formørket at Jamaat-e-Islami og andre gangster-teokrater kan slippe unna med å klandre Taseer for sin egen død, mens de anser hans morder som en helt for å ha håndhevet Guds vilje.

«Hvil i fred, Pakistan,» sukket Salman Rushdie etter mordet på Taseer. «Hva skal man si om et land hvor en drapsmann blir overøst med roseblader, mens en rettskaffen mann ligger død på bakken?» Desperasjon er en rimelig reaksjon på en mislykket stat. Og når islamistene har infiltrert ledende politikeres livgarder, og truer med at de en dag vil skaffe seg atomvåpen, kan det være den eneste reaksjonen. Men den relativismen som påstår at menneskerettigheter er vel og bra for oss, men ikke for folk i de fattige delene av verden, er ingen reaksjon i det hele tatt.

Pakistan er ikke et avsides land som lever i et annet århundre. Merk hvordan det var i stand til å pynte sitt angrep på ytringsfriheten i menneskerettighetenes moderne språk. Merk også at FNs Menneskerettighetsråd bifalt landets dobbeltspill. Det må innrømmes at dette rådet, hvor man blant medlemmene finner Kina, Russland, Saudi-Arabia og flere andre menneskerettighetsmishandlere, ikke er en svart komedie i samme grad som det er en syk vits. Ikke desto mindre er det forbløffende at De forente nasjoner, som de godtroende fortsatt betrakter som en moralsk autoritet, gav sin tilslutning til blasfemilovgivningen.

Dette er det mest ondartede av angrepene på ytringsfriheten, for de anklagede kan aldri ha kjennskap til sin forbrytelses beskaffenhet. Hvem er det meningen at deres offer skal være? Skal de ha såret følelsene hos de troende, hvis tro er så svak at tvil og latterliggjøring kan true den? Kanskje de står tiltalt for å ha gått til angrep på den guden eller de gudene som de troende måtte være tilhengere av. Er de angjeldende guddommene i så fall så veike og ømtålige at de forlanger at kritikk blir straffet med menneskeofring?

I november offentliggjorde Freedom House en rapport om maktmisbruket som følger av tilslutningen til så tåkete straffelovgivning. Den dokumenterte hvordan islamske stater og religiøse borgervern bruker blasfemilovene til å forfølge kristne, ahmadiyyaer og muslimer som tror at Muhammed ikke var den siste profeten, og, selvsagt, eks-muslimer av Rushdies støpning, som bestemmer seg for å forandre eller gi avkall på sin tro, slik frie menn og kvinner burde ha rett til.

I Iran og Egypt brukes blasfemilovgivningen til å straffeforfølge politiske motstandere av regimet. Og overalt påkalles den på ondsinnet vis for å ta hevn for bagateller, slik det skjedde på den stakkars Bibis bekostning. Blasfemilovgivning beskytter ikke religionsfriheten, slik FN påstår, men er tvertimot denne frihetens dødsfiende. Hvis det ikke finnes ytringsfrihet, har ikke folk frihet til å praktisere eller argumentere for sin tro uten frykt for trusler fra staten eller religiøse ledere.

La oss vedgå at den samme frykten har rammet vår egen tunge, og slutte å late som noe annet. Vi er også redde. Men istedenfor å erkjenne at vi er redde, skjuler vi vår vegring mot å tale fritt i et tåkete, terapeutisk språk. Vi snakker om vår «respekt» for mangfold og at vi er fast bestemte på å beskytte «de andre», for slik å unngå å legge merke til at vi overlater «de andres» fiender til sin skjebne, mens vi hjelper og oppmuntrer enhver som vil disse til livs. Islamister truet ahmadiyyaer i Surrey, men hendelsen avstedkom praktisk talt ingen kommentar i Storbritannias presse.

Da Irland utferdiget en lov som sa at det var en forbrytelse å «krenke et vesentlig antall av en religions tilhengere», benyttet Organisasjonen av islamske land (OIC) Dublins farlig svevende definisjon til å undertrykke sine egne folks tankefrihet. Og det er ikke bare modige politikere eller intellektuelle som Taseer og Rushdie som får unngjelde.

For noen uker siden hadde jeg gleden av å intervjue den vidunderlige norske sangerinnen Deepika Thathaal (Deeyah). Til Norges skam ble hun og familien sjikanert av religiøse banditter, som på denne måten jaget henne ut av landet for den forbrytelsen det er å være glamorøs og sexy, og synge om frihet.

Hun kom til Storbritannia, og til Storbritannias skam ble hun kalt for «hore» av våre religiøse gangstere, som også truet med å drepe henne. Hun flyktet til USA, og hun fortalte meg at det ville ha vært en kjempeskandale dersom hvite rasister hadde jaget en asiatisk sangerinne vekk fra to land. Men saken var at de fordomsfulle personene som forfulgte henne, hadde brun og ikke hvit hud, derfor så europeerne en annen vei.

Hun har funnet ut det som mange dissidenter i den muslimske verden allerede vet: Det er i det 21. århundre blitt en svært modig handling å fremme det rimelige synspunkt at det ikke finnes noen gud og at vi burde skjerpe oss.

Nick Cohens artikkel Only religious thugs love blasphemy laws ble først publisert i The Guardian/Observer 9. januar 2011. Den er oversatt av Nina Hjerpset-Østlie og Christian Skaug, og gjengis i sin helhet med forfatterens vennlige tillatelse.