Kommentar

Nå skal også Klagemuren bli muslimsk, kreves det. Og hvor lenge skal verdenssamfunnet fortsette med å bøye av for kravene?

For en uke siden kunne man lese i Jerusalem Post i en forskningsrapport offentliggjort av opplysningsministeren til de palestinske myndighetene at Klagemuren aldri har vært noe annet enn en integrert del av Al-Aqsa-moskeen, og at jødenes hellige tempel  aldri har stått i nærheten av dette området. Det er den sionistiske okkupasjonen som falskt og urettferdig hevder at Klagemuren (som jødene kaller ”Vestmuren” eller ”Kotel”) er deres. Jødene kom ikke til Klagemuren før Balfour-deklarasjonen i 1917, hevdet representanten som representerer Mahmoud Abbas’ administrasjon, og det er bare muslimsk toleranse som har gjort at jødene har kunnet komme og gråte ved muren over Templets ødeleggelse. Dessuten hevdet Abbas’ representant at jødene ikke har klart å komme med arkeologiske bevis for at Klagemuren har noe med Salomos tempel å gjøre (Khaled Abu Toameh, Jerusalem Post, 22.11.2010).

Dette skjer ikke stort mer enn en måned etter at jødenes tilhørighet til en annen viktig helligdom ble avvist, da nyheten kom om at Rakels grav, som ligger like ved inngangen til Betlehem, i dag under palestinsk kontroll, fra nå av skal betraktes som moské. Den har fått navnet Bilal ibn Rabah, oppkalt etter en av Muhammeds slaver, som visstnok var den første muezzinen (bønneutroperen). Dette ble godkjent og bifalt av UNESCO, selv om det kan vises til at dette kravet først ble stilt i 1996, og at muslimene selv i flere århundrer har omtalt Rakels grav som jødisk hellig sted. Anmodningen fra Israel om at Rakels grav skulle bli listet som jødisk hellig sted og kulturarv, ble avvist.

”Islamisering” av jødiske hellige steder er ikke noe nytt. 7. oktober 2000 ble Josefs grav utenfor Nablus vandalisert og brent. Jøder har ikke hatt adgang til dette hellige stedet etter at de palestinske myndighetene overtok kontrollen over området.  Patriarkenes grav i Hebron har for lengst blitt erklært som Ibrahim-moskeen.

Dr. Gavriel Barkai var ansvarlig for den arkeologiske undersøkelsen av jorda som Waqf (øverste muslimske religiøse myndighet i Jerusalem) beordret gravd ut fra den sørlige delen av Tempelplassen (kjent som Kong Salomos staller) for å bygge en moské under Klippedomen. Flere hundre lastebillass med viktig arkeologisk jordmasse ble kjørt bort og dumpet. Det er snakk om jødedommens kulturelle og religiøse arv. Waqf fikk gjøre som de ville uten innblanding og uten protester fra omverdenen.

Dr. Barkai minnet om hvor opprørt verden ble da Taliban ødela de buddhistiske kjempestatuene i Bamyan, Afghanistan. Han forstår ikke verdens stilltiende tilsynelatende aksept av ødeleggelsene på Tempelplassen og kaller det for kulturell intifada. Ville noe sånt ha blitt akseptert på Akropolis? (Jerusalem Conference, 15.2.2010). Hvor var UNESCO da?

Gjeninnvielsen av Hurva-synagogen midt i det jødiske kvarteret i Gamlebyen i Jerusalem i mars 2010 utløste store protester fra Waqf. Den flere århundrer gamle synagogen ble ødelagt da jordanske soldater erobret Gamlebyen i 1948, men er nå restaurert og ble gjenåpnet 15. mars i år.

Dette ble av palestinske ledere utlagt som begynnelsen på ødeleggelsen av Al Aqsa-moskeen!

Palestinske ledere pisket opp stemningen ytterligere ved å oppfordre muslimer til å forsvare Al-Aqsa-moskeen mot israelske forsøk på å ødelegge den og begynne byggingen av Det tredje templet (Jerusalem Post, 16.3.2010).  Hamas-leder Khaled Mashaal holdt en pressekonferanse i Damaskus der han påsto at gjenåpningen av Hurva-synagogen var forspillet til ødeleggelsen av Al-Aqsa og dens jødifisering.

I 1948, da Gamlebyen ble besatt av jordanske styrker og den arabiske legion, ble hele det jødiske kvarteret plyndret, rasert og brent i løpet av elleve dager i  mai. Femtito av femtitre synagoger ble fullstendig ødelagt. Hurva-synagogen ble sprengt av jordanerne. Ikke en eneste jøde ble igjen i Jerusalems gamleby. Ikke før Israel gjenerobret Gamlebyen i 1967, fikk jødene adgang til sitt helligste sted, Hakotel Hamaravi, Vestmuren.

For 2177 år siden, i år 167 f. Kr., okkuperte assyreren Antiokus 5. Epifanes Tempelet i Jerusalem og satte opp statuer for å tilbe Zeus og andre guder på Tempelplassen og forbød jødene å praktisere sin religion. Jødene, med makkabeerne i spissen, klarte å gjenerobre Tempelet noen år senere, og har siden den gang feiret denne begivenheten med en lysfest som varer i åtte dager hvert år. Festen kalles Chanukka (ch som i tyske Buch), som betyr ”innvielse”. Man tenner lys i åtte dager til minne om mirakelet som skjedde da jødene hadde vunnet tilbake Tempelet og skulle tenne den syvarmede lysestaken (kalt ”menorah” på hebraisk) i gull som stod på Tempelplassen. Den skulle alltid være tent. De lette etter olje til å tenne med og fant til slutt en liten oljekanne som bare ville holde til én dag med lys. Men som ved et mirakel varte den i åtte dager, lenge nok til å produsere ny olje. Derfor åtte dagers chanukkafeiring. I år begynte Chanukka ved solnedgang 1. desember. Da tenner vi ett lys, dagen etter to lys og så videre til åtte lys den åttende dagen. Dagene blir feiret sammen med familie og venner, og man spiser tradisjonell kosemat som latkes (potetlapper) og kaker og boller stekt i olje med søtt tilbehør.

Hvis man nå vender tilbake til Tempelplassen og følger tidslinjen etter makkabeernes seier over de hellenistiske inntrengerne, vet vi at Judea falt til romerne i år 63 f.Kr. Templet ble ødelagt i år 70 e.Kr. etter at jødiske opprørere hadde klart å holde på Jerusalem i fire år.

Det andre jødiske opprøret mot romerne i 132-135 e.Kr. ble slått ned under keiser  Hadrian, som ville utradere enhver  jødisk tilknytning til byen ved å døpe den om til ”Aelia Capitolina” og landet fra ”Judea” til ”Palestina”. Han bygde tempel til Jupiter på Tempelplassen og tempel til Afrodite der Gravkirken nå står.

Heller ikke de nykristne bysantinske makthaverne på 300-tallet lot jødene være i fred. Jødene ble nektet adgang til Jerusalem da de nektet å la seg kristne. Først etter 480 e. Kr. fikk de komme tilbake til Jerusalem.

På Tempelplassen ble det rundt år 560 e.Kr. bygd en stor bysantinsk kirke, Church of the Virgin, også kalt St. Mary of Justinian. Den ble ødelagt av perserne i 614 og gjenoppbygd som moské rundt 690 e.Kr.. Den ble erklært som den tredje helligste muslimske moskeen i verden. Det er den vi i dag kjenner som Al-Aqsa-moskeen. Som vi ser,  bygde både hellenistene og romerne sine templer på ruinene av gudshusene til folkene de erobret. Det samme gjorde muslimene som inntok Jerusalem i 637 e. Kr.

Men forskjellen på islam og kristendommen i denne sammenheng er at kristendommen erkjenner den jødiske religiøse og kulturelle tilhørigheten til området, mens islam ikke gjør det.

Siden den oppstod på 600-tallet, har islam adoptert som sine egne både Adam, Abraham, Moses og Jesus og hevdet at de egentlig var muslimer, ”siden islam er den naturlige fortsettelsen på de to forrige religionene”. Islam er i følge Det muslimske brorskap, stiftet i 1926, universell, og målet er at alle mennesker på jorden til slutt skal bøye seg for Allah. Ifølge islam har både jødedommen og kristendommen utspilt sin rolle, og islam er den eneste sanne vei.

Islam har siden sin opprinnelse forsøkt å overbevise seg selv og omverdenen om at  jødene ikke har, og aldri har hatt, tilhørighet til verken Tempelplassen eller Jerusalem.

Når det gjelder kristendommens tilhørighet til byen, er det sannsynligvis ikke problematisk lenger, siden den kristne befolkningen i dag bare utgjør en liten minoritet og ikke innebærer noen politisk trussel for muslimene. Hvorfor er ikke  Kirken mer opptatt av at Det hellige land er i ferd med å avkristnes?

På et besøk i Galilea nylig var jeg også i Nasaret, byen der Marias Bebudelseskirke står. På et stort skilt utenfor kirken, på stedet der muslimene lenge har ønsket å bygge en moské vegg i vegg med kirken, står det et sitat fra Koranen: ”…and whoever seeks a religion other than Islam, it will never be accepted of him, and in the Hereafter he will be one of the losers ” ( og den som søker en annen religion enn islam, vil det aldri gå godt for, og i livet etter dette vil han bli en av  taperne).

I juli 2000 insisterte Yasser Arafat overfor Bill Clinton mens de var på Camp David, på at et jødisk tempel aldri hadde eksistert. Dette er nå offisiellt palestinsk mantra. Talsmann for den palestinske selvstyremyndigheten Sheik Taissir Tamimi hevder stadig vekk at ”Jerusalem har alltid vært kun arabisk og muslimsk.” Han erklærer Patriarkenes grav som ren moské, som bare blir besudlet av jødisk tilstedeværelse. Jøder har ingen rett til å be der og har heller ingen forbindelse til Hebron, som har vært en arabisk by i 5000 år. Hele Palestina er hellig muslimsk jord. Jøder er fremmede inntrengere.”  Dette i følge Sarah Honig i Jerusalem Post (5.11.2010). Hun skriver videre:

”Det er ganske utrolig at representanter for vestlige demokratier i UNESCOs ledelse kan komme med et sånt selvdestruktivt slag mot sin egen kulturarv når de krever at Rakels grav i Betlehem og Patriarkenes grav i Hebron skal fjernes fra listen over steder med betydning for den jødiske kulturarven. UNESCOS resolusjon omdefinerer dem til moskeer, som om de har vært muslimske fra tidenes morgen. Resolusjonen inviterer til fjerning av all forbindelse mellom steder med sentrale bibelske navn og jødedommen.

En ting er at man villig lar seg lure til å akseptere noe som ikke er sant; det er noe helt annet å underminere fundamentene til sin egen sivilisasjon.”

(Sarah Honig, Jerusalem Post, 11.5.2010, fra ”Another Tack: Ibrahim and Ibn-Rabah”).

Så politisk ukorrekt det enn høres ut i vår postmoderne, multikulturelle eksistens, er både Europas og Amerikas demokrati tuftet på et jødisk-kristent verdigrunnlag. Ved å tillate et muslimsk nedbrytningsdiktat er det ikke bare jødene Vesten skader, men også sin egen kulturarv.

Hildegunn R. Egdetveit, Jerusalem

GLEDELIG CHANUKKA! CHANUKKA SAMEACH! HAPPY CHANUKKA!

Kronologisk gjennomgang av historien til Rakels grav, se Nadav Shragais artikkel: http://www.jcpa.org/JCPA/Templates/ShowPage.asp?DBID=1&LNGID=1&TMID=111&FID=443&PID=0&IID=5214

For mer om utgravningene og dr. Barkais arbeid:

http://www.haaretz.com/news/gems-in-the-dirt-1.171769