Kommentar

Professor emeritus i historie Ole Jørgen Benedictow har på oppdrag fra minerva.as lest Christopher Tyerman: God’s War: A New History of the Crusades. Benedictow har ikke mye til overs for boken. Den er tusen sider oppsamlet data, uten analyse. Men Benedictow benytter anledningen til å si noe om Europas kultur vs. den muslimske og den politisk korrekte løgnaktigheten om de samme.

Benedictow faller for fristelsen til å filleriste Aslak Sira Myhre og Marte Michelet. Begge er barn av ML-generasjonen og har barnets epigoneri, forenkling og bortskjemthet. De sitter på den grønne gren, men fortsetter å rive ned innenfra, helt omkostningsfritt. Hverken Sira Myhre eller Michelet er verdt polemikk som personer, men som fenomener. Hvordan har de kunnet få slike posisjoner? Hvem tar dem alvorlig? Det er der hunden ligger begravet.

Begge indikerer et forfall, et intellektuelt og et moralsk forfall. Benedictow opprøres over begge, forståelig nok. Men det er altså ikke et inviduelt forfall, men et kollektivt. Få andre kritiserer disse ML-fedrenes barn. Man kunne forsvare å analysere dem ut fra samme mal som nazikoryfeenes barn; hvordan har de overlevert og formidlet budskapet? Har de tatt noe oppgjør med sine forfedre? Som kjent har de ikke det. Sira Myhre forkynner stolt over to sider i Dagsavisen at han er kommunist og ikke vil være hvit mann. Denne ubrutte linjen vitner om at det ikke har vært noe oppgjør med fortiden i Norge. Fedrene – og mødrene – sitter i trygge posisjoner. De ble inkorporert, ikke bare i det gode selskap, men også styre og stell. Noen ser dette som et adelsmerke på den norske modellen. Kanskje det heller er et sykdomstegn.

Marcello Bellochio laget i 2003 Buongiorno, Notte, God morgen Natt, om Røde Brigaders kidnapping og drap på den kristeligdemokratiske nestoren Aldo Moro. Bellochio har fått avstand til en tid han var en del av, og ser de røde i etterpåklokskapens lys. Hva var det vi var med på? Norsk venstreside skryter av at den ikke har vært voldelig. Men det er bare en halv sannhet. Vi hadde alle en flik av det som skapte Røde Brigader og Rote Arme Fraktion. Derfor greide vi aldri helt å ta avstand fra dem, og myten om at Ulrike Meinhof, Gudrun Ensslin og Andreas Baader ble drept i Stammheim-fengslet, fant god grobunn.

De røde brigader var middelklassebarn. De var priviligerte, begavede, men valgte å bruke sine talenter til å inngå et forbund for å styrte staten. De mente de gjorde det på arbeiderklassens vegne. De var aksjonister, de ville ha handling, ikke bare prat. Mord om nødvendig.

Nøkkelpersonen i filmen er bibliotekaren Chiara, spilt av Maya Sansa. Hun har slektninger som var med i motstandskampen, og de samles på bestemte dager for å ære de døde og synge partisansangene. De har alderdommens trekk, som dagens unge stille forakter som tegn på svakhet. I munnen på de gamle kan derfor partisansangene virke patetiske og nostalgiske. Men sangene og bildene lever sitt eget liv.

Når Moro sitter i et lite bur av et fengsel og de hettekledte kameratene dømmer ham til døden med et rødt brigadeflagg som bakgrunn, er det minner om andre henrettelser som stiger opp i Chiara. Moro får lov å skrive brev, og det minner henne om partisanenes siste brev hjem. Nå er det de som er bødlene. Det er de som er i de republikanske fascistenes sted.

Men disse bildene får ingen konsekvenser. Er det kun litterære assosiasjoner eller estetiske følelser som ligger til grunn? Det får vi aldri helt vite. Chiara har den revolusjonæres sentimentalitet og brutalitet. Hun drømmer at hun heller sovemiddel i suppen til kameratene og at Moro reiser seg fra sitt bur, forlater leiligheten og spaserer ut i friheten som i en film av Wim Wenders. Men dette er den romantiske revolusjonæres drømmer. I virkeligheten gjør Chiara ingenting. Moro blir dratt ut av buret med bind for øynene og henrettet. Han blir funnet i bagasjerommet på en bil parkert i sentrum av Roma etter 54 dagers fangenskap, skutt 11 ganger i brystet. Datoen er 9. mai 1978.

Maoistene representerte noe langt verre enn det de forega å bekjempe. De var anklager, dommer og bøddel i egen person og hadde ingen skrupler med det. I filmen sier Moro til en av dem: Dere er langt mer religiøse enn jeg er. (Moro var katolikk).

Maoistene som snakket om klassekamp og revolusjon, introduserte darwinismen som prinsipp i politikken, og konsekvente som de var, forberedte de seg på vold.

De formulerte teser om at samfunnet var en krig mellom klasser. Denne innsikten ga rett til nærmest enhver handling, for ingenting kunne komme opp mot de overgrep som Makten sto for. Venstresiden har beholdt denne tankegangen og deler den nå med islamistene: USA utgjør den største fare for verdensfreden, og ingenting kan oppveie de forbrytelser Vesten har begått i arabiske og muslimske land. Eller som Israel har begått. Her har man legitimert sin egen voldsanvendelse a priori. Norsk venstreside har vært passiv og defensiv. Men vi befinner oss i dag i en situasjon hvor noen går fra ord til handling.

Denne røde tråd av delegitimering av Vestens samfunnsform og kultur har plutselig fått konsekvenser. Likevel finnes det ikke tegn til anger, bot og bedring. Tvert imot. Fallet ned i avgrunnen fortsetter. Det er det indre forfallet som er forutsetningen for det ytre.

Ole Jørgen Benedictow er oppriktig opprørt, men bruker for stor plass på å servere kritikk som han ikke har sluppet til med i avisene. Da må han finne andre fora. De finnes og det er ingen unnskyldning å trekke seg tilbake og være taus.

Det essensielle ved Benedictows essay er fremstillingen av islams ekspansjon som tolerant og en tilsvarende svartmaling av Europa og Vesten. Denne ideologiske dogmatismen har skutt fart de senere år slik at man står i fare for å risikere karrieren hvis man våger å opponere. Opponere må man hvis man ønsker å beholde selvrespekten som historiker og borger. Til syvende og sist truer disse politiske dogmene selve samfunnet.

Benedictow påviser hvordan kulturene stivner der islam vinner frem. Islam har ikke hatt evnen til å fornye seg. Islam er et imperialistisk prosjekt. Lenge etter at kristendommen ble temmet, fortsetter islam og har utviklet seg i apokalyptisk retning.

Det spørsmålet Benedictow burde stille, er om Norge er på full fart inn i en islamiseringsprosess som vil føre til den samme kulturelle og intellektuelle død som vi ser i islamske land. Muslimene seiler inn på frakkeskjøtene til ML’ere, 68’ere og deres etterkommere, og Jonas Gahr Støre står i døren og ønsker velkommen til gards. Det er et historisk tablå som burde tiltale en maler som Rolf Groven, eller en kulturhistoriker som Karsten Alnæs. Men det skjer ikke, det er helt tyst, og nettopp denne tausheten vitner om at det er sant.

Korsriddere og månesigdsryttere

Les også

-
-
-
-
-