Kommentar

Det pågår en kulturkamp i Sverige, og den går «rakt» gjennom alt og alle. Den som føler seg trengt blir ofte desperat. Det er derfor et dårlig tegn når en kulturredaktør når han kritiserer Bonnier-familiens makt, setter adjektivet «jødisk» foran.

Det gjør kulturredaktør for Helsingborg Dagblad, Gunnar Bergdahl. Han tar for seg Majoritetens yttrandefrihet Bergdahl tilhører det politisk korrekte sosialdemokrati som føler motvinden tilta, og det gjør dem desperate. At de da begynner å snakke om «jødisk makt» er et dårlig tegn. For Sverige.

Bergdahl føler at uartige meninger, som hans egne, ikke slipper til. Han velger å fremføre fire eksempler: Om kungen og Carl Bildt, som begge er udugelige, visstnok. Men det er de to andre som er interessante:

2. Israels ockupation av Gaza strider inte bara mot folkrätten och FN-resolutioner utan påminner också om nazisternas getto-politik mot judarna.

4. Den judiska finansfamiljen Bonniers har ett enormt ägarinflytande över svensk media och därmed över yttrandefriheten i vårt land.

Fortsettelsen er «slarvig», men det rekker når en kulturredaktør bruker disse ordene i sammenheng: «judisk», «finans», og «enormt inflytande». Det er som å trykke på en knapp. Bergdahl kan ikke si at han har satt et annet navn på knappen. Det er den samme knappen. Den sitter inne i hodene på folk.

Den samme Bergdahl er ellers en svoren motstander av Sverigdemokratene, i den grad at han mener at han reagerer på at fagforeningene som sparker ut SD-medlemmer kritiseres. Bergdahl reagerer også på journalist Niklas Orrenius som har gitt redaksjoner og journalister råd om å følge en «show, don’t tell»-linje i behandlingen av SD: fortell storyen på dens egne premisser og las leseren avgjøre. Det mener Bergdahl er tilpasning og å stryke SD med hårene. Han kaller det konsekvensnøytralitet.

Selv vil Bergdahl ha klare standpunkter, i enhver story, med adjektiver foran. I Sverige har en del oppdaget og forklart at det bare er til gunst for SD, det skaper sympati. Det blåser Bergdahl i, han vil ha enda skarpere lut.

Men han kvier seg ikke for å bruke nazi-betegnelse om Israels metoder, og betegnelsen jødisk, finans, og eiermakt om Bonnier-familien.

Denne ekstremisme innenfra sosialdemokratiet er et interessant fenomen. Det er ikke bare muslimer som radikaliseres. Også sosialdemokrater blir ekstreme, og de finner – utrolig nok – sammen i kampen mot jødisk innflytelse og Israels nazisme.

Dette er en obskurantisme som er vanskelig å argumentere mot. Den er preget av samme irrasjonalitet som tredveårene. Antisemittisme er nærmest utilgjengelig for argumentasjon og kritikk.

De som derfor tror at vårt samfunn skal våkne en dag og si «stopp», dette vil vi ikke ha, og så skal alt ordne seg, kan komme til å bli overrasket.

Det hører med til historien at Aftonbladet denne uken har kjørt en serie om Bonniers makt over svenske medier.

Takk til Thomas Nydahl som oppdaget storyen, og selv skrev:

Jag undrar om han tänkt över sitt eget resonemang innan han lät krönikan gå i tryck. Det han påstår är ju faktiskt att Bonniers, i kraft av sitt judiska arv, kontrollerar vår yttrandefrihet. I floran av antisemitiska klichéer är väl detta den vanligaste: «Judarna styr pressen».

Om man i Sverige kan ha en tjänst som kulturredaktör och skriva sådan smörja så är det illavarslande. I Bergdahls fall har «antisionismen» som ideologi riktad mot staten Israel passerat gränsen och blivit klassisk antisemitism.

Kulturdebatt om bevakningen av SD

«Show, don´t tell»