Kommentar

Aktoratets frafall av samtlige tiltalepunkter i den politisk motiverte straffesaken mot Geert Wilders, er et stort nederlag for multikulturalismens forkjempere, som lenge har forsøkt å effektuere den sekulære fatwaen om å sette ham ut av spill. I etterpåklokskapens lys vil det kanskje fremstå som en uklok strategi å ha gått løs på en så intelligent, innbitt og ressurssterk person, som ikke på noe tidspunkt har vist tegn til å gi etter eller gjort tabber man kunne ta ham på.

Denne nederlandske rettsfarsen minner i så måte om diverse canadiske «menneskerettighetskommisjoners» saker mot Mark Steyn og Ezra Levant. De gapte simpelthen for høyt. Steyn uttalte i den forbindelse at selv om man går seirende ut av striden, vil prosessen i seg selv ha vært en straff. Det vil nok være riktig for de aller fleste personer, men for både Wilders’ og Steyns vedkommende ser effekten ut til å ha vært den stikk motsatte: De virker stadig mer fast bestemte på å stå imot beistet, som om motstanden bare gjorde dem enda sterkere.

Dommeren – som i sin tid beordret påtalemyndigheten til å gå videre med saken selv om den mente at man ikke hadde noen sak – kan i teorien riktignok fortsatt velge å finne Wilders skyldig, men en slik hån mot og undergraving av såvel demokratiet som rettsstaten ville trolig være et altfor høyt spill. Eksakt hva konsekvensene av en slik rå politisk maktmisbruk ville bli, eller hvor dramatiske, er vanskelig å si, men tilliten til og respekten for landets institusjoner ville bli til de grader svekket at de for fremtiden også ville bli mindre effektive instrumenter i multikulturalismens tjeneste.

Det er derfor mest sannsynlig at kampen mot Wilders heretter vil bli forsøkt utført med andre midler. Motparten har merket seg at deres sak faller som det korthuset det er når man kjemper med blanke våpen. Muligens vil man derfor prøve seg med diverse bakvaskelseskampanjer, eller kanskje man heller vil gå etter den som måtte stille seg ved hans side i den hensikt å isolere vedkommende. For det er ingen grunn til å tro at Wilders heretter vil få lett spill.

Under rettssaken valgte Wilders å tie og la motstanderen selvdestruere. Akkurat det kan en stund være en klok taktikk også utenfor rettslokalet. Ved å ligge lavt i terrenget, dog uten noengang å fire på de viktigste sakene, og bygge opp tillit som en rimelig og troverdig, men også koherent, partner for regjeringen, kan Wilders samle krefter og bygge opp den organisasjonen han vil trenge når han er rede til neste politiske offensiv.

For selv om Wilders ser ut til å ha vunnet et slag, er krigen langt fra vunnet. Ytringsfriheten er fortsatt truet så lenge selvsensuren råder av frykt for at fatwaen iverksettes av personer med mer direkte metoder enn Nederlands rettssystem, og i fravær av oppriktig offentlig samtale er det talløse problemer som vokser videre.

Les også

-
-
-
-
-
-

Les også