Sakset/Fra hofta

Av Anders Ulstein

Aisha-sakens rolle er at den beskriver islamistene. Den er nok en lakmustest på hvor en står. Hvor er Hijab-jentene på Blindern? osv. (Saken er i samme klasse som bråket om Åsne Seierstads avsløringer av bokhandlerens familieliv i Kabul… Vi liker det ikke når Europas verdier trer for tydelig fram).

Brutaliteten er systematisk. Den illustrerer at store deler av den globale islamistiske bevegelsen enten støtter slik og lignende brutalitet og undertrykking eller tier stille av frykt eller blindt flyter med i den malstrømmen av kulturell tilhørighet som nå er en drivende kraft i den muslimske verden.

Aisha-saken gjør avgrunnen mellom oss dypere. De som hevder å være moderate, enten de er på den vestlige eller muslimske siden men som tier, stirrer ned i en avgrunn og må velge.

Men Aishas nese er ingen casus belli. Det er faktisk ikke derfor vi er i Afghanistan. Men Aisha og Vesten har felles fiender. Vi er allierte. Det er slik en skal lese bildet i Time.

Nato har ingen solidaritetspakt med henne. Vi har mer enn nok med å berge solidaritetspakten med hverandre. Nato klarer ikke det mest fundamentale kravet i enhver krig, nemlig definere egeninteressen. VGs dekning er et av mange eksempler på hvorfor vi ikke klarer det.

Bildet illustrer nettopp dette, at fordi Aisha er alliert med Vesten med de samme langsiktige interessene og den samme fienden, nettopp derfor undertrykkes medfølelsen for henne. Aisha illustrerer derfor Europas forrakt for seg selv. Og selv det mest uskyldige menneske som her er utsatt for den mest perverse straff fratas sin rettmessige fortvilelse i en liberal avis.

Bilder av (ofte vakre) mennesker fra Latin-Amerika, Afrika eller Asia har vært coverbilder i utallige reportasjer i Vesten de siste tiårene, vi er så og si flasket opp på det. Det reaksjonære og brutale regimet mot de sårbare og uskyldige.

For første gang blir en slik story ikke lenger trodd, og i denne settingen vil den ikke lenger bli solgt. Romantiske instinktet viker for det kyniske. Årsaken? USA er på hennes side og man vil ikke utfordre Islam.

Var det alt om skulle til? Jeg tror det i tillegg er slik at veien fra romantisering til kynisme er veldig kort. Det er noe av kjennetegnet til idealismen i dagens godhetsnorge at man forholdet seg emosjonelt til verden. Tabloidene er skreddersydd for dette. Enten er man krenket eller man er konspirator, madonna eller heks.

Det er også typisk for en småstat som har liten realpolitisk innflytelse. Vår styrke ligger i vårt gode sinnelag. Alt vi ikke har kontroll på, som er det meste, blir lett sett på som et kynisk spill. (Er vi spesielt gode på dette i Norge siden slike perspektiver er nå vanlige i våre største aviser? er det blitt en ingrodd del av den norske identiteten? Norge ble jo til i et europeiske realpolitisk spill, og siden har vi distansert oss fra det ved å holde oss for gode til det og slik berget vår integritet men dyrket idealisme og godhet, omlag som tenåringingen som engasjerer seg i dyrevern – men når skal vi vokse opp og bli store? Norge er en evig – ser det ut til – politisk ungdomsorganisasjon).

Det er ingen tvil om at en seier i Afgh tradisjonell forstand er svært vanskelig å tenke seg. Det riktige krigsmålet er derfor å svekke Taliban maksmalt før en går for en slags maktbalanse i landet.

Krigsmålene er ikke å sikre Aisha men å tilstrekkelig knekke Talibans makt slik at landet kan settes på en mer moderat kurs. Dette vil svekke islamistene regionalt og globalt. Symbolkraften i en nøytralisering av Taliban vil internasjonalt være stor, og kanskje være et lysglimt for Afghanistans kvinner – et krigsmål VG gjør sitt beste for å undergrave.

Anders Ulstein

Les også

-
-