Kommentar

Manfred Gerstenfeld er en av disse skrullete israelerne som ser en antisemitt bak hver busk. Det er mange av dem. NRKs korrespondent Sidsel Wold holder oss oppdatert hver morgen. Vi har etter hvert forstått at israelere er et paranoid folk. De lar seg ikke overtale. Som Jostein Gaarder skrev: – Vi har forsøkt i 2.000 år. På tide å gi dem en lærepenge.

Sidsel Wold går åpent inn for maktspråk. Det samme gjør flertallet av hennes kolleger som skriver eller mener noe om Midtøsten. Ifølge Wold er Israel ensom og isolert. Et velrettet spark – f.eks. i form av boikott – kunne gjøre susen.

Men kartet stemmer ikke helt med terrenget. Er Israel isolert? Lar det seg sparke, eller sparker det igjen?

Ved kafébordet på et hotell i Oslo sentrum sitter professor Manfred Gerstenfeld. Norske journalister er besatt av Israel. Men de har aldri greid å formidle jødiske personligheter. Gerstenfeld er sta, iherdig, seig. Han begynte å interessere seg for Norge for et par år siden. Han pleier vanligvis ikke å undersøke land hvor han ikke kan språket.

Norske journalister har i alle år dengt løs på Israel. Det er snakk om en årelang innsats som nå bærer frukter: anti-israelismen, anti-sionismen og jødehatet flyter over i hverandre. Det har gjødslet den mark som nye muslimske borgere suger næring fra.

Tormod Strand ga det offisielle Norge en uppercut med sine reportasjer om jødehat i Oslo-skoler. Øyeblikkelig setter myndighetene inn damage control. Kunnskapsminister Kristin Halvorsen har aldri hørt om det.

Men for et år siden opplevde Oslo gateopptøyer hvor mobben skrek «Død over jødene» og jaktet på jøder. Halvorsen gikk selv i den store demonstrasjonen hvor dette ropet lød, på arabisk. Det ble omtalt i avisene.

De proisraelske demonstrantene utenfor Stortinget ble behandlet som om de var jøder. Det var mobben som var løs den kvelden. Eirik Eiglad var til stede. Det han så gjorde et dypt inntrykk. Han har skrevet en liten bok som presenteres på Cafe Um i kveld.

Gerstenfeld hadde med seg en metallbit på størrelse med en stor fyrstikkeske. Den er en bit av en maskin. Tung og med meget skarpe kanter. Den ble kastet mot demonstrantentene utenfor Stortinget. Hvis den hadde truffet kunne den påført noen alvorlig skade. Man kaster ikke slike spontant. Det er våpen man har tatt med for å skade andre.

Det er denne mentaliteten som var løs i Oslo den kvelden. Men norske medier har siden ikke fulgt opp. Når Dagsrevyen kommer med avsløringer av jødehat, får man sjokk. Det kommer helt overrumplende. Forklaringen er nærliggende: man ønsker ikke å vite.

To forskere fra Høgskolen i Oslo skriver i Aftenposten at de muslimske ungdommene søker spenning. Javisst, de er sosialdemokratiets ektefødte barn.

Jødehatet er en naturlig del av Det nye vi. De muslimske skoleungdommene gir uttrykk for noe de føler er akseptabelt. Det er jo ingen som har arrestert dem tidligere.

De hører hver dag på radio at Israel er en fæl stat, og at det er noe spesielt med jødene.

To dager på rad, tirsdag og onsdag morgen, hadde NRKs morgensending reportasjer om AIPAC, den proisraelske lobbyen i USA og jødene i USA. Den første var ved Siri Giørtz. Den andre av Joar Hoel Larsen. Begge snakker helt uanfektet om «jødene» i USA. Jødene har så stor makt, ingen politiker tør å legge seg ut med dem. Med senator Joseph Lieberman var jødene nær ved å få sin første president i USA.

Norske journalister hører ikke lenger at de tramper i salaten. Hvordan skal de forvente at mennesker med en helt annen kulturbakgrunn skal kunne gjøre det? De muslimske skoleelevene spiller bare ut det de føler er holdningen til Israel og jødene. Velsignet ikke hele det offisielle Norge legene Gilbert og Fosse?

Er ikke anti-israelismen en del av verdigrunnlaget til Det nye vi? De sinte unge er Jonas Gahr Støres ville pubertetsungdom. Idealister på vidvanke. Det er en grunn til at de er sinte, ikke sant?

Sto ikke Sidsel Wold frem og fortalte om sitt ubrytelige vennskap med den palestinske drosjesjåføren, midt i ruinene. Han forsørget 55 mennesker. Hvem la huset hans i grus?

Når NRK lar sin korrespondent bli humanitær NGO’er og drive kampanjejournalistikk, hva annet kan de forvente? Hvordan tror de muslimsk ungdom oppfatter bildet? Hvilken side tror de NRK er på?

Ifølge den tidligere utenrikssjefen Tomm Kristiansen skal NRK være på de undertryktes side. Wold lever som hun har lært. Kan man da være overrasket over hvordan muslimsk ungdom tar til seg budskapet?

Norske medier og forskningsinstitusjoner har i lang tid sørget for å eliminere alle som kunne komme med motforestillinger. Forelesningsrekken på NTNU var ingen arbeidsulykke.

Inn ramler Manfred Gerstenfeld. Han oppdager at dette er et merkelig og spesielt land: høyt utviklet, og likevel insulært, besatt av Israel, men egentlig besatt av seg selv, av sine egne demoner.

Hva gjør norske medier? De forsøker å henge ut Gerstenfeld. Som rabulist, som en jøde som bruker antisemittisme som våpen.

Dette gjentar Sidsel Wold snart i hvert eneste innslag: Israel møter all kritikk med anklager om antisemittisme.

Men hvem er best egnet til å avgjøre hva som er hva? Akkurat på punktet antisemittisme har faktisk jøder god kompetanse.

Det offisielle Norge er ikke i stand til å se at Gerstenfeld er en motstander som kan gjøre langt større skade på Norge enn omvendt. Uthengning i norske medier betyr ikke en døyt for Gerstenfeld. Det affiserer ham ikke det minste. Men hva kan Gerstenfeld gjøre mot Norge?

– Se til Malmø, sier han. Se hva reportasjene om antisemittisme og jødehat har gjort for byens renommé. Det begynte med artikkelserien i Skånskan. Da Sunday Telegraph plukket opp saken, tok det av. Wall Street Journals Europa-korrespondent Daniel Schammental besøkte byen og spurte: Er Malmø Eurabia?

Hvor lenge er det før jødehatet i Oslo-skolene blir en internasjonal nyhet? Man skal ikke spekulere i negative nyheter. Men skulle det skje noe alvorlig med en jødisk skoleelev, kunne det gå verden rundt på noen timer. Miksen av muslimsk innvandring og jødehat i Europa er satt på dagsorden. Den flekken er svært vanskelig å vaske av.

Metoden med karakterdrap fungerer altså ikke lenger. Det skjer for alvorlige ting. Akkurat skade på omdømmet i internasjonal opinion er kanskje en mulighet norske myndigheter ikke har tenkt over ennå. Men den er i høy grad til stede.

Israel slår tilbake

Hvordan vil Gerstenfeld sette søkelys på Norge? Simpelthen ved å bruke nyheter om Norge på engelsk.

– Norge beskyttet av sitt språk. At ingen utenlandske journalister kommer hit eller bor her. Men internett forandrer alt. Når storyen oversettes til engelsk, oppstår en kjemi: mellom et anslått tema – jødehat – og norsk politikk overfor jøder og Israel.

Den kampanjen norske akademikere, journalister og i økende grad politikere har ført mot Israel og jøder, slår nå tilbake på dem selv.

Er dette dårlig gjort? Norske medier synes å mene det.

Da Jerusalem Center for Public Affairs ifjor holdt møte om Norge og anti-israelismen, med ambassadør Jakken Lian til stede, dekket Aftenpostens Jørgen Lohne det som det rene Pravda. Lohne fremstilte det som Gerstenfeld gikk til angrep på kongehus og statsminister. Han fremsto som rabiat. Det var en karikatur av foredraget Gerstenfeld holdt.

Men virker slike «sovjetiske» angrep i nettets tidsalder, eller vil det heller slå tilbake på avsender?
Angrepene vitner om svakhet, og en dårlig sak.

Det offisielle Norge burde være takknemelig for at Gerstenfeld bryr seg om et lite land langt mot nord. Han setter fingeren på et av de alvorligste trekkene ved Det nye Norge: fremveksten av en ny antisemittisme.

Hvis dårlig kamuflert antisemittisme blir en del av det nye flerkulturelle verdigrunnlaget, og slik tror jeg det oppfattes av mange, vil det være en gift som det er nærmest umulig å rydde ut. Jeg tror prosessen allerede har kommet langt. Da kan Halvorsen nedsette så mange utvalg hun bare vil.