Sakset/Fra hofta

Hvor ute av takt med sin samtid er det mulig å være? Bjørgulv Braanens leder i Klassekampen tirsdag 16. juni slår mange rekorder. Braanen har lenge forsvart Irans rett til å skaffe seg atomvåpen. Det er likevel noe annet når en hel nasjon er på bena for å protestere mot det som ikke bare er valgfusk, men et kupp. Når en redaktør for en venstreradikal avis greier å ta avstand fra folket og beskrive oppslutningen om diktatoren i rosende vendinger, har man gått over en grense.

Det er ikke lenger en diktator i Moskva eller Beijing, men en tyrann for et helt annet religiøst basert styrett, et teokrati som Braanen viser sympati for. Det er tegn på intellektuell og politisk bankerott.

Når man tenker på alle ganger Braanen har brukt 30-årene og fascismen som skrekkeksempel, advarsel og stempel – når fascismen viser sitt stygge ansikt kjenner man det ikke igjen fordi det bærer en religiøs maske.

Jeg synes også det er grunn til å spørre alle som skriver i Klassekampen, og for såvidt også de som jobber der: hvem er dere på parti med – diktatoren eller folket? Tror dere dette er en lek? Hvordan går det an å skrive i en avis som støtter tyanni?

Det er umulig å sitte i Norge å avgjøre om det har vært valgfusk, men det er faktisk mulig å vurdere om en seier til president Mahmoud Ahmadinejad er så usannsynlig som Mousavi og hans støttespillere hevder.

* Selv om Mousavi har stor støtte i den urbane middelklassen, har Ahmadinejad gjennomført en effektiv og profesjonell valgkamp, og han har ledet på de fleste meningsmålingene. Ali Esbati, som selv har iransk bakgrunn, skriver på sin blogg at han med stor dyktighet og med «den framgangsrike populistens fingerspitzgefühl» har gjenoppfunnet seg selv som ‘underdog’. Han har framstått som folkets mann mot en korrumpert elite personifisert av Rafsanjani, tidligere president og parlamentstalsmann, nå leder for «Rådet for bedømmelse av systemets beste» og «Ekspertrådet», samt trolig Irans rikeste mann. Angrepet på Rafsanjani kom i tv-duellen mot Mousavi, og var ifølge Esbati «utrolig dyktig utført». Mousavi, som langt fra er karismatisk – i beste fall intellektuell, i verste fall teknokratisk og diffus – er også stadig blitt minnet på at han har levd at langt liv i systemets kjerne. Abbas Barzegar, en amerikansk student som har vært i Iran under valget, skriver i britiske The Guardian at få han snakket med var i tvil om at Mahmoud Ahmadinejad ville vinne. Iran er ikke Teheran og presidenten har for eksempel besøkt hver eneste provins i landet to ganger de siste fire årene. Barzegar mener også at den vestlige dekningen av valget har vært svært lite balansert. Mousavi-tilhengernes demonstrasjoner har vært bredt dekket, mens enorme demonstrasjoner til støtte for Ahmadinejad, der forsiktige anslag sier at 600.000 mennesker deltok, er forbigått i relativ stillhet.

I mellomkrigstiden var kommunistene i Vest klakører for- og etterplaprere av Moskva. På 60-tallet gikk man over til å være klakører for Mao. Nå er man klakør for islamister som har mistet all folkelig støtte og har gjennomført noe som Vibeke Sperling, Politikens korrespondent, ikveld kaller et de facto militærkupp.

Selv ut fra Klassekampens brokete historie representerer dagens leder et lavmål.

Valgfusk?

Les også

-
-
-
-
-
-

Les også