Tavle

Mahmoud Farahmand skriver blogg i Nettavisen og vier uroen i Iran oppmerksomhet. Det en pessimistisk, nedslående tone han legger for dagen. Farahmand tror ikke protestene vil føre frem.

Dette er helt motsatt det som har vært gjennomgangstonen internasjonalt: At dette er mye mer alvorlig for regimet enn demonstrasjonene i 2009.

Personlig tror jeg ikke disse demonstrasjonene kommer til å resultere i store omveltninger. En av hovedårsakene til dette er mangelen på en klar lederfigur. Under opptøyene i 2009 hadde demonstrantene noen klare lederfigurer i Mir Hossein Mousavi og Mehdi Karroubi. Begge disse har vært i husarrest siden de omfattende demonstrasjonene i 2009.

Farahmand mener Rouhani har sjansen til å «vinne folkets gunst». Det er en merkelig formulering når demonstrantene roper «Død over Rouhani». De tror ikke lenger på de moderate.

Farahmand vil ikke at Iran styrtes ut i kaos. Heller diktatur?

Derimot kan en handlekraftig Rouhani vinne folkets gunst dersom han klarer å komme opp med en troverdig plan for å stabiliser Irans økonomi og rydde oppi den enorme nepotismen og korrupsjonen som herjer mulla-veldet. Midtøsten er heller ikke tjent med at nok en regionalaktør kastes ut i enorm uro og muligens kollaps.

Farahmand sammenligner med støtten til revolusjonen i 1979. Den sammenligningen faller på sin egen urimelighet. Skulle vestlig naivitet den gangen overfor noe som førte til diktatur, betinge at vi unnlater å støtte et oppgjør med diktaturet?

Til slutt er det viktig at vestlige ledere husker erfaringene fra 1979 og ikke gir uvettig støtte til opposisjonelle i eksil. Resultatet av støtten som ble gitt til Khomeini og mullaene har vi høstet i snart 40 år.

Dette er hodeløs tale.

Et rop om økonomisk reform

 

Kjøp «Den islamske fascismen» av Hamed Abdel-Samad fra Document Forlag her.