Feature

«Valkyrie» med Tom Cruise som von Stauffenberg er severdig. Temaet er noe av det mest skjebnetunge som tenkes kan; et desperat forsøk fra en indre opposisjon på å redde Tyskland fra å gå under og stanse myrderiene. Men det må realiseres som film. Vi vet dessuten at attentatet ikke lykkes. Det krever derfor en dyktig regissør, i dette tilfelle Bryan Singer, for å skape spenning. Åpningen er god: krigens drønn på slagmarken i Nord-Afrika. Kjappe kutt til Berlin. En liten stillstand på midten, når opposisjonen overveier og ikke kan bestemme seg. Stigning mot slutten.

Det er fremfor alt castingen som er fremragende: Kenneth Branagh som general Tresckow viser røffhet og desperasjon: han og adjutanten sender en bombe i en flaske Cointreau med flyet som frakter Hitler til Berlin, og må dra til Krigsministeriet for å hente den, da den ikke går av. Disse scenene gir en idé om det mot som krevdes, og hvilke farer de utsatte seg for.
Tom Wilkinson som general Fromm er strålende. Det var Fromm som sjef for Reservestyrken som hele plottet bygget på. Fromm var en prinsippløs karrierist. Da han så hvilken vei det gikk, lot han kuppmakerne arrestere og skyte. Men som Stauffenberg sa: ingen vil bli spart. Han ble selv skutt i mars 1945.
Bill Nighy som general Olbricht er den intellektuelle general, som ser hva som kreves, sympatisk og et sart menneske, ikke skapt for krigen. Hans rekker noen siste ord til kona før han føres vekk.
Jamie Parker er Stauffenbergs adjutant, og får gjort mye ut av en birolle med få replikker.
På the bad guy-siden er Thomas Kretschmann god som Remer, som er den som velter hele kuppet da han bestemmer seg for å ta parti for Hitler. Remer dør senere på sotteseng i Spania og lever helt opp til vår tid.

Det er en variasjon i disse gestaltene med våkent blikk for tyske persontyper som virker overbevisende. «Valkyrie» er helt på høyde med Der Untergang, som forsøkte å gape over for mye. Å skildre annen verdenskrig er en håpløs oppgave. Istedet får vi dramaet inne i hodene på disse få menneskene som forsøkte å stanse verdens verste diktator. De betalte en høy pris: Hitler drepte 3.000 som hevn og det var blomsten av det tyske aristokratiet som ble strypt med pianostrenger, hengt fra slaktekroker, skutt og halshugget.

Tysklands skjebne er slik at man gripes for hver eneste gang, og de mørke tonene i denne symfonien blir bare dystrere med årene.

I Carice Von Houten som Stauffenbergs kone har filmen en skjønnhet som er en slående kontrast til barbariet. Stauffenberg bekymrer seg hele tiden hva som skal skje med henne og barna, hvis attentatet mislykkes. Hun og barna overlevde krigen.