Sakset/Fra hofta

La det være sagt; det er slett ikke lett å forsvare en fullstendig sviktende logikk. Det er heller ikke lett å forsvare en ditto inkonsekvens. Men ingen kan komme og si at ikke Carl Johansen og Kari Helene Partapuoli i Antirasistisk Senter gjør sitt beste. Som på mange måter kan sies å være sitt verste, i hvert fall hvis vi skal se det i forhold til det opprinnelige budskapet fra antirasistisk hold – altså den råflotte PR-strategien for å innføre begrepet ubevisst rasisme.

Antirasistisk Senters nye strategi innebærer at dersom andre opplever dine dagligdagse handlinger som rasistiske, så er det ditt ansvar fordi din handling kan være et resultat av ubevisst rasisme. Den 16. april het det følgelig at det er ditt eget ansvar hva andre tenker eller opplever i forhold til deg og dine handlinger. De hjelpsomme uthevelsene er for øvrig mine:

En rasistisk handling kan derimot være en ubevisst handling som at man lar være å sette seg ved siden av en mørkhudet person på bussen, at man krysser gaten når man møter en mørkhudet mann sent om kvelden eller at man ikke innkaller en person med fremmedklingende navn til jobbsamtale fordi man automatisk tror at vedkommende ikke er født og oppvokst i Norge og derfor ikke snakker så godt norsk.

Dagligdagse handlinger som for oss ikke betyr så mye, men som for andre oppleves diskriminerende og rasistisk – spesielt når man opplever det gjentatte ganger.

I går hadde Siv Jensen et par ting hun hadde lyst til å si om akkurat det, og nevnte blant annet at det kan hende jenter føler behov for å krysse gaten hvis det står en guttegjeng der, særlig med tanke på at ikke-vestlige innvandrere er overrepresentert på voldtektsstatistikken. Selv ville jeg nok nøyd med meg å skrive «guttegjeng punktum» eller «mann bak seg på øde gate punktum», men nok om det.

Å bli konfrontert med konsekvensene av egen tankegang ble tydeligvis i drøyeste laget for Antirasistisk Senter, så i dag heter det at det så langt i fra er ditt eget ansvar hva andre tenker om deg:

Siv Jensen skriver: «Ansvaret for at jenta føler hun må krysse gaten er ikke hennes eget, det er guttegjengens». Men det er ikke en guttegjengs ansvar hva andre tenker om dem eller innbiller seg at de er i stand til å gjøre. Guttegjengens ansvar er hva de faktisk gjør. Siv Jensen mener derimot at guttene må ta ansvar for det andre tenker om dem, uavhengig av hva de har gjort.

«Derimot» må i denne sammenhengen bety at Antirasistisk Senter nå mener det motsatte, så følgelig kan vi gå ut i fra at Antirasistisk Senter endelig har oppfattet de dypt problematiske sidene ved sin sjarmerende, men noe frynsete logikk fra 16. april. Og det er såre godt, for Antirasistisk Senters tidligere – men nå åpenbart forkastede – tankegang kan føre til hårreisende feilvurderinger. I dette tilfellet Siv Jensens hårreisende feilvurdering:

Siv Jensen sier videre: «Det er ikke etniske nordmenns ansvar at ikke-vestlige innvandrere er overrepresentert på voldtektsstatistikken, det er deres eget». Det er altså den enkelte innvandrers ansvar når noen som ser ut som ham eller henne, eller kommer fra samme land, begår voldtekt.

Hvordan kan noen tillate seg å mene noe sånt da? Nei, det er jammen godt at man fra antirasistisk hold nå har kommet på bedre tanker, og umiddelbart frikjenner oss alle for ansvaret for hva andre måtte komme til å tenke og tro om oss og våre handlinger. Det skulle jo også bare mangle! For bare se hvor feil en som tror, mener og tenker alt mulig om alle andre kan ta. Slike personer kan fort komme til å tro at de kan se utenpå hvem som tenker hva:

Siv Jensen kan altså se hvem som tenker likt som voldtektsmannen.

Den antirasistiske indignasjonen er til å ta og føle på – ikke uten grunn.

At Siv Jensen muligens tror at hun kan se utenpå hvem som tenker likt som en voldtektsmann er naturligvis helt på jordet. Det kjenner jeg forresten ingen som kan. Selv har jeg aldri innbilt meg at jeg kan se utenpå hva andre tenker – det er nettopp derfor jeg for eksempel krysser gaten under visse omstendigheter.

Så om noen fra i dag av skulle oppleve min gatekryssing som rasistisk eller min person som rasist, har jeg faktisk Antirasistisk Senters offentlige godkjenning og aksept for at hva andre måtte tenke om meg og mine handlinger – det er ikke mitt ansvar eller mitt problem.

Ikke Antirasistisk Senters heller, får vi tro.

Aftenposten: Fritt frem for rasisme