Kommentar

Det vekker ubehag hos enkelte at Josef Fritzl kalles monster. De liker ikke begrepet. Det plasserer ham hinsides det å være menneske, og frikjenner ham for ansvar, heter det. Men skjuler det seg metafysisk angst bak terapiholdningen?

Det er uttrykk for en journalistisk språklig fattigdom når Fritzl kalles monster. Det var språkforsker/forfatter Helene Uri enig i da språkbruken var oppe til debatt i Dagsnytt Atten. Det er tydelig at det bryter mot det politisk korrekte å kalle noen for monster. Det er å dra inn begrep med metafysiske over-undertoner, den gang man trodde at det var mer mellom himmel og jord. Djevelen rett og slett.

En pussig konstellasjon: når noe grotesk inntreffer som sprenger alle kjente rammer, dukker ord fra den sunkne verden frem. De er de eneste som gir en forestilling om det grusomme. Men da rykker det politisk korrekte politet ut: monster er betenkelig, det mystifiserer, introduserer variabler som ikke passer inn i den anerkjente målestokken. Det er nesten så de ender opp med å forsvare Fritzls menneskelighet!

Ordet monster gjør mannen til uhyre, og ikke menneske. Det er sikkert mange som vil hevde at Fritzl er mer uhyre enn menneske, at det er selve djevelen som har tatt bolig i den ille østerrikske byen. For meg er det viktig å se ham som menneske. Det gjør at vi må ta inn over oss at mennesker kan være grusomme. Slik vi har sett i mange kriger verden over, slik vi ser midt lbnat oss når mennesker begår overgrep mot andre mennesker. Det er først når vi menneskeliggjør grusomhetene at vi kan bekjempe dem. Monstre hører til i eventyrene.

Slik uttrykker førstelektor ved Barnevernutdanningen, HiO, Jan Storø seg i Dagbladet tirsdag. Det er en naivitet og enfold i disse betraktningene: slik skal verden være. Terapeutisk kan den være konstruktiv, hvis man har med vanlige mennesker å gjøre. Men det finnes mange andre der ute som disse definisjonene ikke passer på. Freud er ute, man styrer etter atferdsterapi med god forståelse for menneskelig interaksjon. Men hva skjer når grensene sprenges? Da svarer systemet at det er ordene det er noe galt med. Monstre finnes bare i eventyrene.

Gjør det det? Den som vil fastholde dette synet må mure seg inne. Underholdningen flommer over av skrekk-filmer og krim som forteller om mennesker som ikke lenger er mennesker.

Den liberale forståelse er selv blitt insensitiv til monstrene den betrakter på film og leser om: Tarantinos filmer Kill Bill 1 og 2, er ikke bare voldsorgie, de er dehumaniserende. Det er selve menneskesynet det er noe feil med hos regissøren, i motsetning til Coen-brødrenes No Country for old Men, som er like voldelig, men den er forankret på et ståsted som lar oss se ondskapen, uten å gyse, og bli thrilled. Tarantino estetiserer volden og er totalt amoralsk.

Det dehumaniserende er ikke blod og vold, det er konteksten: som når Uma Thurman oppsøker en kvinne i den gamle gjengen som hun forsto forrådte henne: da de to møtes på kjøkkenet og er klar til oppgjør, kommer denn lille datteren inn. Der ligger dehumaniseringen.

I en annen scene er Thurman innlagt på sykehus. En av pleierne har sex med pasientene. Det sies på en så hverdagslig måte at han skal ta hensyn til skaden når han tar henne. Det er det mest groteske i filmen, selv om det ikke vises eksplisitt. Thurman rømmer.

Tarantino er en yndlingsregissør blant de chice cineaster. Han er kul. Er Tarantino kul? Han har vært med å flytte grensene og gjøre oss ufølsomme, nettopp fordi han er dyktig.

Denne forråingen av den liberale intelligentsiaen og cafe latte-segmentet har foregått over lang tid, men er upåtalt. Voldsestestikk går utmerket sammen med designmøbler og minimalisme.

Hvor er demonene?

Insisteringen på at alle er «mennesker» går lenger tilbake, og er del av en vammel humanisme som idag fyller alt og alle. Selv Kirken abonnerer på dette menneskesynet, som også betyr en antropologisering av Kristus.

Faren ved antropologiseringen er at det blir selvrefererende: mennesket slik det til enhver tid defineres. Det mangler ytre referansepunkter. Metafysikken var en slik.

Litteraturen og kunsten har til alle tider fortalt om monstre. Dostojevskij utforsket dette, Singer skriver om det: når mennesket begår visse handlinger taper det sin menneskelighet. Mord er en slik handling.

Nazistene som begikke grusomheter var ikke lenger mennesker. De gikk på to ben og bar klær, spiste og sov, men de hadde mistet det som gjør oss til mennesker. Det er noe annet.

At det er mulig å tape sin menneskelighet er selvfølgelig en ubehagelig tanke: hva er det som driver mennesket til å gjøre noe slikt? Finnes det noen vei tilbake til menneskene?

I gamle dager kalte man dette for fortapelse, og det er et presist uttrykk. Man er fortapt.

I førstelektoren og Helene Uri-innslaget aner man en blanding av infantilitet og hybris, en ny type moraliserende borgerlighet som insisterer på å bestemme virkeligheten.

Både djevelen, ondskap, monstre og fortapelse har vi kastet på båten. Hele nattsiden ved tilværelsen er borte. Den er blitt steril.

– Er dette et monster?

Les også

-
-
-
-
-
-
-