Feature

OLtorch.jpg

Diktaturer er ikke utrustet til å forstå det uventede, spesielt ikke det som springer ut deres egen undertrykte virkelighet. Derfor er Beijing redusert til å reagere, for de forstår ikke hva som holder på å skje. Dette kan ende med en PR-messig katastrofe for Kina.

Det Beijing glemte er at OL-fakkelen beveger seg i territorium hvor de ikke har kontroll. Dvs. myndighetene i London, Athen, Paris vil gjerne holde seg inne med kineserne og politiet deres gjør så godt de kan. Men de kan ikke skyte demonstrantene som i Lhasa, og derfor virker sammenstøtene bare forsterkende: det øker oppmerksomheten rundt budskapet, og fransk, britisk, gresk, tyrkisk politi blir stedfortredere for kineserne.

Noen skjønner dette, andre ikke. «Keiser» Heiberg skjønner definitivt ingenting og snakket om en «korsfest», «korsfest»-kampanje mot Kina. Generalsekretæren i Norges Idrettsforbund og olympiske komité, Inge Andersen, har heller ikke skjønt noe når han til VG igår slo fast at : «For oss er boikott ikke noe tema i det hele tatt. Deltagelse i OL er det norsk idrett selv som avgjør.» Den samme holdning ga statsminister Jens Stoltenberg uttrykk for, like kontant og bryskt. Det er mer alvorlig. Ser vi det nye StatoilHydro-Norge stige frem: som ikke vil trå Russland, Kina eller Iran på tærne, men har sterke reservasjoner mot USA.

Den som har fartstid i politikken burde ha lært at verden byr på overrraskelser. Kina virker uovervinnelig, men det er utenpå.