Gjesteskribent

Utsikt til en kinesisk omskoleringsleir (de gule bygningene) ved en elvebredd i Hotan i Xinjiang-provinsen. Foto: Gilles Sabrie / New York Times / Scanpix.

Nylig ble det kjent at det kinesiske regimets internering av uigurer berører hundretusenvis av mennesker. NTB skrev den 4. desember:

Den siste tiden har Kina blitt kritisert for å ha etablert store interneringsleirer for massefengsling av uigurer, særlig i Xinjiang vest i landet. Lekkede dokumenter som skal stamme fra kinesiske myndigheter, viser hvordan Kina systematisk hjernevasker hundretusener av muslimer i såkalte oppdragelsesleirer.

Kina hevder at leirene er et frivillig tilbud om utdannelse, men også at det er et vern mot terror.

USA krever bedre menneskerettigheter i Kina for å forhandle om og sluttføre handelsavtaler. De støtter demokratibevegelsen i Hongkong, selv om det kan føre til vanskeligheter med å avslutte handelskrigen, og Representantenes hus har vedtatt sanksjoner mot kinesiske embetsmenn for brudd på menneskerettighetene.

Mange uigurer er muslimer, og de siste ti årene har de reagert på kulturell undertrykking og siniseringspolitikk, dvs. at Beijing sender sivile han-kinesere til Xinjiang-provinsen for at de skal slå seg ned der med sin kinesiske kultur. Beijing vil slik skape nasjonal enhet. Nå er han-kineserne – de «ekte» kineserne – i provinsen omtrent like mange som uigurene i folketall, og det bidrar til at uigurene, og med dem muslimene, får mindre makt. Slik får Beijing bedre kontroll.

Uigurene vil helst ikke tilhøre Kina. Men for myndighetene i Beijing er det essensielt å holde det store riket med alle provisene og de 56 etniske gruppene sammen.

Hvorfor?

Fordi de er helt avhengige av dem. Xinjiang-provinsen har for eksempel store olje- og gassforekomster, og en oljerørledning går ut til kysten i øst. Professor Terje Tvedt sier i en forelesningsrekke som har gått på Nasjonalbiblioteket i Oslo i høst, at uten for eksempel Xinjiang-provinsen kan hele det prestisjetunge belte- og vei-prosjektet (den nye «silkeveien») til Kina ryke.

Prosjektet omfatter mange muslimske land. Hva kan skje hvis muslimene i Kina ikke blir godt behandlet? Vil disse muslimske landene, og også Xinjiang-provinsen selv, si nei takk, vi er ikke med lenger?

Og ikke nok med det: Skulle Tibet bli selvstendig og ta kontroll over elvene oppstrøms i Tibet, kan hele Kina ryke, sier Tvedt. Derfor driver Kina siniseringspolitikk for å beholde makten i Tibet også, for jordbruket må ha vann regelmessig. 40 prosent av jordbruksarealet er under kunstig vanning.

Vann er mangelvare i Kina til tross for de store elvene. Vannet kommer dessuten uregelmessig, og er ikke alltid på riktig plass. Derfor bygger de kanaler og demninger som ingen andre. De regulerer vannet og flytter på det. Og de må ha kontroll over elvene oppstrøms.

Mangel på vann til rett tid og sted er en stor, strukturell svakhet ved Kina, noe som selvfølgelig kommunistpartiet er klar over.

Selv med regulert vann må Kina importere store mengder jordbruksprodukter. De kan ikke risikere matmangel, det kan føre til opprør. De skal tross alt fø 1,4 milliarder mennesker. Opp gjennom historia har kineserne fått god kjennskap til sult og hungersnød, så fare for matmangel treffer en nerve. Fredag kom da også meldingen om at Kina lar være å legge toll på soyabønner som brukes til dyrefor, og svinekjøtt fra USA, selv om handelskrigen mellom de to landene raser.

Kinas løsninger på de strukturelle problemene med vannmangel og uensartet befolkning fører altså med seg massive brudd på menneskerettighetene, og det reduserer Beijings politiske handlingsrom.

 

Kjøp «Sammenstøt mellom sivilisasjoner?» her!