Kommentar

Og da den hadde trillet en lang, lang stund, så møtte den en rev. «God dag, pannekake», sa reven. «God dag, greve revepeve», sa pannekaka og trillet og trillet det forteste den orket.

Lyder det familiært? Dersom det ikke gjør det, så har det antagelig sammenheng med at velmenende eventyr-revisjonister ikke har fått introdusert den nye versjonen av Asbjørnsen og Moes «Pannekaka» for offentligheten riktig enda. Til gjengjeld blir stadig flere oppmerksomme på at den oppvoksende slekt blir presentert for en splitter ny rev i barnehager i det ganske land. I toleransens navn, naturligvis. Det later til at revisjon av ord og uttrykk er blitt en folkelig og populær måte å markere egen respekt for kulturelle forskjeller på.

Hvis kulturelle forskjeller som skal respekteres når det handler om noe så kontroversielt som en gris er ikke godt å vite – men det ser altså ut til at det er innehaverne av irrasjonelle følelser som så å si stikker av med premiegrisen i dagens lotteri.

Jeg skal ikke gå så langt som å påstå at noen kulturer dreier seg om gris, men jeg er ganske sikker på at en stor del av verdens befolkning har hatt et relativt avslappet forhold til griser inntil nylig. Den er spiselig, trivelig og bor som regel på landet. I en billedbok for barn har jeg til og med sett en gris fotografert i naturskjønne omgivelser, sammen med andre – helt vanlige – dyr.

Men i disse multikulturelle tider har grisen blitt oppgradert. Fra å være et regulært husdyr og mat for Mons, er grisens blotte eksistens nå kilde til en uutholdelig krenkelse for en hel verdensreligion. Og et utrykk for alle andres ufølsomhet overfor muslimer. For grisen er så smittsomt uren at den får muslimer til å føle seg urene bare de ser en, og det gjelder ikke utelukkende for personlige møter. Nasse Nøff, papp-griser, tegnede griser og det lite heldige ordet «gris» gjør praktisk talt samme nytten.

I Kina forbyr myndighetene det nasjonale fjernsynsselskapet å vise griser på TV – i grisens år som inntreffer 18 februar – av respekt for deres 20 millioner muslimer. Nyttårskort med årets obligatoriske dyr, i dette tilfellet en gris, er blitt kritisert.
Det vordende EU-medlemmet Tyrkia forbyr sin nasjonale TV-stasjon å vise tegnefilmer med Nasse Nøff, og på Sørlandet sykehus fjernet man et bilde av en problematisk gris på døren til rom 177 etter mange henvendelser fra muslimer.
I Danmark og Frankrike er matretter som inneholder svinekjøtt fjernet fra menyen i offentlige kantiner på skoler og i barnehager. Foreldre og barnehagepersonell forteller om muslimske barn som kaller andre barn urene på grunn av deres innvortes bruk av griser. Banker Europa over har sluttet å reklamere med sparegriser, mens man i Danmark diskret plukket vekk en ellers inkluderende ment sparegris med navnet Muhammed blant øvrige sparegriser med danske navn som Lars og Lotte.

En kunstner i Danmark fikk dessuten reist en statue av en skummelt utseende gris som ble kalt «den indre svinehund» – et bilde av den hvite manns heslige indre – som skulle kommunisere et antirasistisk budskap om vilje til flerkulturell sameksistens. Provoserte muslimske ungdommer ga den nifse grisen en på trynet.

Det svinaktige ubehaget mange muslimer føler overfor så godt som alt som forbindes med griser får nå tolerante barnehagetanter- og onkler til å sensurere vekk eventyrgriser, i den hensikt å lære barn respekt for hverandres kultur. Kan det tenkes at en bedre tilnærming ville være å lære muslimske barn å forholde seg rasjonelt til grisen når de nå en gang bor i et land hvor majoriteten ikke har noen umiddelbare planer om å utrydde grisen – verken individuelt, figurativt eller gastronomisk?

Muligens har jeg spist for mange koteletter, og følgelig kommet i kontakt med min personlige indre svinehund; men hvor uhøflig er det egentlig å antyde at muslimer kanskje kunne forsøke å respektere at den kulturen de er omgitt av ikke har noe irrasjonelt og problematisk forhold til griser og gjerne vil beholde en gris eller to? Og hvor uoppdragent er det å påpeke at muslimer med fordel kunne dempet sin betydelige intoleranse overfor så vel griser som andres kulturelle forskjeller – i det minste som et bidrag til felles streben etter et fredelig samvær?

Og hvor uren blir jeg om jeg for eksempel spiser en 250 grams marsipangris?