Sakset/Fra hofta

I bingen springer en gris. Og mer sølete kan det neppe bli, for dyret er stadig kilde til grisete krenkelser i det tolerante, flerkulturelle Europa.

«Da den hadde trillet en lang, lang stund, så møtte den en rev. «God dag, pannekake», sa reven. «God dag, greve revepeve», sa pannekaka og trillet og trillet det forteste den orket.»

Lyder det kjent? Dersom det ikke gjør det, så har det antagelig sammenheng med at velmenende eventyr-revisjonister ikke har fått introdusert den nye versjonen av Asbjørnsen og Moes «Pannekaka» for offentligheten riktig enda. Til gjengjeld blir flere oppmerksomme på at den oppvoksende slekt blir presentert for en splitter ny rev i barnehager i det ganske land. I toleransens navn, naturligvis. Det later til at revisjon av ord og uttrykk er blitt en folkelig og populær måte å markere egen respekt for kulturelle forskjeller på.

Hvis kulturelle forskjeller som skal respekteres når det handler om noe så kontroversielt som en gris er ikke godt å vite – men det ser altså ut til at det er innehaverne av irrasjonelle følelser som praktisk talt stikker av med premiegrisen i dagens lotteri:

I forrige uke ble en muslimsk asylsøker pågrepet av politiet i Sverige for å ha truet en ikke-muslimsk kvinnelig ditto med kniv, fordi hun stekte flesk på felles kjøkken. Det svenske Migrationsverkets løsning på den svinske problematikken er å gi muslimer egne gryter.

Sommeren 2007 hevdet en gruppe britiske muslimer at oppføringen av en fabrikk som produserer dyrefor er et brudd på deres religiøse rettigheter. Dyreforet skal inneholde kjøtt fra griser, og den planlagte fabrikkens nabolag mener at griser i form av utslipp fra produksjonen vil regne ned over deres hjem, og så og si tvinge dem til å inhalere gris(eri). Klagerne mente også at klærne deres ville bli forurenset av fenomenet som har gitt begrepet grisete nedbør en helt ny mening.

Eventyret om «De tre små griser» ble nektet å delta i en årlig konkurranse for elektroniske skolebøker i Storbritannia i januar i år, med henvisning til at grisene kunne fornærme muslimer. I avvisningen fra den ultrafølsomme juryen som i likhet med Storeulv blåste de aktuelle grisene fra gård og grunn – lenge før en eneste muslim i det hele tatt rakk å ytre ordet «krenket» – het det at man var «bekymret for det asiatiske samfunnet og at bruken av griser reiser kulturelle spørsmål.»

Det er så sant som det sagt! Jeg skal ikke gå så langt som å påstå at noen kulturer er mer grisete enn andre, men jeg er ganske sikker på at størsteparten av verdens befolkning har hatt et relativt avslappet forhold til griser inntil nylig. Den er spiselig, trivelig og bor som regel på landet. I en billedbok for barn har jeg til og med sett en gris fotografert i naturskjønne omgivelser, sammen med andre, mindre fornærmende dyr.

Men i disse multikulturelle tider er grisen blitt oppgradert. Fra å være et regulært husdyr og mat for Mons, er grisens blotte eksistens nå kilde til en uutholdelig krenkelse av en hel verdensreligion. Og intet mindre enn et markant uttrykk for absolutt alle andres ufølsomhet overfor muslimer. For grisen er så smittsomt uren at den tilsynelatende får muslimer til å føle seg urene bare de ser en – og det gjelder ikke utelukkende for personlige møter. Nasse Nøff, papp-griser, tegnede griser, sparegriser og det lite heldige ordet «gris» gjør nær sagt samme nytten.

Den 18. februar i 2007 gikk Kina inn i grisens år, og forberedelsene til feiringen ble så smått påbegynt. Men av respekt for landets 20 millioner muslimer forbød kinesiske myndigheter den nasjonale fjernsynsstasjonen å vise griser på TV.

Forbudet omfattet også tegneserier og tradisjonelle dekorasjoner i form av papp-griser. Uttrykk som «Gyldne griser bringer deg lykke» eller «Ønsker deg et lykkelig griseår» var heller ikke tillatt. Gater, butikker og private hjem var imidlertid allerede dekorert med griser i påvente av det nye året. For øvrig har griser vanligvis vært et populært tema i TV-reklamer i Kina – men altså ikke i det kinesiske grisens år i 2007.

Nyttårskort med årets obligatoriske dyr – i dette tilfellet en gris – ble sterkt kritisert, spesielt da Taiwans utenriksminister, Huang Chih-fang, begikk den ufattelig insensitive blunderen det var å prakke et tradisjonelt nyttårsgrisepostkort på en imam i Taipei. – Å sende et nyttårskort er del av vår kultur og har ingenting å gjøre med religion. Minister Huang sendte kortene til personer i Taiwan, ikke til muslimske land, men vi vil allikevel takke imam Ma for å ha minnet oss på dette, sa talsmannen for utenriksministeren.

Det vordende EU-medlemmet Tyrkia forbyr sin nasjonale TV-stasjon å vise tegnefilmer med Nasse Nøff, og på Sørlandet sykehus fjernet man et bilde av en problematisk gris på døren til rom 177 etter mange henvendelser fra fornærmede muslimer.

I Danmark og Frankrike er matretter som inneholder svinekjøtt fjernet fra menyen i offentlige kantiner på skoler og i barnehager. Foreldre og barnehagepersonell forteller om muslimske barn som kaller andre barn urene på grunn av deres innvortes bruk av griser. Banker Europa over har sluttet å reklamere med sparegriser, mens man i Danmark diskret plukket vekk en ellers inkluderende ment sparegris med navnet Muhammed blant øvrige sparegriser med danske navn som Lars og Lotte.

Den nederlandske storbanken Fortis fulgte på i februar 2008 av frykt for å støte muslimske kunder.

En kunstner i Danmark fikk dessuten reist en statue av en skummelt utseende gris som ble kalt «den indre svinehund» – et riktig smakfullt bilde av den hvite manns heslige indre – som skulle kommunisere et antirasistisk budskap om vilje til flerkulturell sameksistens. Provoserte muslimske ungdommer ga den nifse grisen en på trynet.

Det svinaktige ubehaget mange muslimer føler overfor så godt som alt som forbindes med griser, får nå tolerante barnehagetanter- og onkler i Europa til å sensurere vekk både eventyrgriser og skriftlige ditto, i den velmente hensikt å lære barn å respektere hverandres kultur. Hvordan denne fremgangsmåten er tenkt å lære muslimske barn å respektere alle de andre barnas kultur, er det foreløpig ingen som har sagt noe særlig om.

Kan det tenkes at en bedre tilnærming ville være å lære irrasjonelle muslimer å forholde seg rasjonelt til grisen når de nå en gang bor i land hvor majoriteten ikke ser ut til å ha noen umiddelbare planer om å utrydde Gisse Gris – verken individuelt, figurativt eller gastronomisk?

Muligens har jeg spist for mange koteletter, og således kommet i nærkontakt av tredje grad med min personlige indre svinehund; men hvor uhøflig er det egentlig å antyde at muslimer kanskje kunne forsøke å respektere at den kulturen de er omgitt av ikke har noe irrasjonelt og problematisk forhold til griser og gjerne vil beholde en gris eller to? Hvor uoppdragent er det å påpeke at muslimer med fordel kunne dempet sin egen betydelige intoleranse overfor så vel griser som andres kulturelle forskjeller – i det minste som et velment bidrag til felles streben etter et fredelig samvær?

Og hvor uren blir jeg forresten hvis jeg tar sjansen på å dytte i meg en 250 grams marsipangris?

Tusen takk til Hodja for lån av grisebilder

Les også

-
-
-
-
-
-