Kommentar

Gunn Hild Lem gjør seg noen betraktninger over hvordan den subjektive frihet brer seg i samfunnet, og hvordan folk er blitt redd for å støte.

I toleransens navn er vi blitt reddere for å komme med saklig kritikk, og troen på en rasjonell og liberal frihet er erstattet med en engstelig aksept for gruppers konformitetspress – fordi vi ikke tør komme med innvendinger som utfordrer andres subjektive frihet.

«Frihet» er et svært attraktivt ord som brukes og misbrukes i alt fra reklame til politiske debatter. Frihet er et like forførende argument for tamponger (frihet i en liten eske) som det er for kristne privatskoler og privatiserte hjemmehjelper. Satt sammen med en rettighetstankegang er det nok til å bringe enhver debatt som omhandler kvinner, homofile og/eller religion ut i uføre. Hvem kan argumentere mot frihet og menneskerettigheter?

Men hva gjør vi når «friheten» står på begge sider av en debatt og tilfører den mengder av emosjonell energi? Finnes det noe alternativ til å henfalle til skjellsord?

Krever sin rett.

Mange muslimske kvinner mener det er en menneskerett å gå med slør i alle sammenhenger i Norge uten å møte noen provoserte norske. Mange kristne foreldre vil ha rett til å lage egne skoler for barna sine der de slipper å få motforestillinger til at den eneste friheten som teller er frihet fra egen ondskap og mulige perverterte begjær. Alt begjær før fylte 18 år og avlagte troskapsløfter er pr. definisjon innbakt her.

Feministers og tradisjonalisters ønske om frihet fra seksualisering av det offentlige rom støter mot andres krav om ytringsfrihet eller retten til å bruke livet sitt som de selv ønsker. Hva slags frihet – og for hvem – skal få forrang?

Frykten for andres frihet