Gjesteskribent

En av mange festlige scener i Monty Phytons «Life of Brian» er den der ypperstepresten John Cleese skal dømme en jødisk mann til døden for å ha begått det overgrep at han har ytret guds navn. Dette navnet var som kjent ulovlig å uttale, så hellig var det. Presten Cleese mister fullstendig kontroll over situasjonen og det hele blir ustyrtelig morsomt når ypperstepresten selv ender opp med å si det unevnelige navnet («I didn’t say Jehova!»), og dermed gjør seg skyldig i en grov krenkelse av guddommen.

I disse tider går filmen om kasakstanske tv-journalisten Borat sin seiersgang over den vestlige verden. Forbausende mange forstår Borat som komikeren Sacha Baron Cohens kritikk av vestlige fordommer, og kun det. Men det er en naiv forståelse, for politisk korrekt humor er ikke morsom. Borat hadde vært gørrkjedelig hvis han var det sosialliberale, vestlige establishments moraliserende korrektiv til sin befolkning. Det som gjør at vestlige mennesker ler seg skakke av Borat, er at han tukler med tabuer. Han sier det som ikke skal sies, knapt nok tenkes. Han er som 4-åringen som oppdager at «Bæsj!» faktisk er litt forbudt å si, noe som gjør «Bæsj!» desto morsommere å gjenta. Kanskje særlig ved middagsbordet. Borat er i essens en lattervekkende blanding av barnets mangel på sosiale sperrer ispedd en solid dose tradisjonelle fordommer.

Det er nå en gang pussig, det der. Moderne mennesker tror de er uten tabuer. De tror at tabuer var noe man hadde før i tiden, særlig i relasjon til sex. Guess what! Vi har mengder med tabuer. Alle samfunn, alle mennesker har sine.

En walisisk lærer som på 80-tallet jobbet ved en skole i London hvor det var mange svarte elever, kunne fortelle at han ikke fikk lov av skoleledelsen til å bestille «black coffee» i kafeteriaen. Det skulle hete «non-white coffee». Det ledelsen søkte å unnvike, var rasetabuet. Og impulsen var da å forby noen ord. Så trodde man at tabuet ville forsvinne.

Igjen renner Cleese meg i hu. Nå som den spinnville hotellverten i «Fawlty Towers». Er det noen som husker «Don’t mention the war»-episoden? Da han fikk tyske gjester og for enhver pris ikke ville rippe opp i det han antok var tyskernes såre tema – 2.verdenskrig. Og selvsagt hadde han rett. Tyskerne har voldsomme tabuer rundt krigen. Hva er da det morsomme i sketsjen? Jo, det er jo når Mr Fawlty, som følge av en hjernerystelse, ikke lengre klarer å bedrive selvsensur og gjør hitlerhilsen, hanemarsj og det hele foran sine tyske gjester. For egentlig er Mr Fawlty en engelsk wannabe-aristokrat og megasjåvinist som ikke kan fordra tyskere, negre, gulinger, feminister, kortvokste, kvinnfolk, homser, spanjoler, utlendinger, streikende, skotter, middelklasse, arbeiderklasse, bønder, håndverkere, folk som ikke snakker proper English…

Hvorfor ler vi av tabuene? Er vi som barn som liker å si det som er forbudt? Jeg tror at Borat og Mr Fawlty vekker latter nettopp fordi de og vi har de samme ukorrekte følelsene. Men til forskjell fra oss pene og pyntelige spissborgere klarer ikke de å skjule det ukorrekt bak en pen fasade. Alt det feile bare spruter ut.

Mennesket er ingen robot som kan programmeres og dresseres til pyntelighet. Mennesket er i sin essens en salig blanding av moral og umoral, altruisme og grådighet, selvforherligelse og skam, selvforakt og andreforakt. Dette kan være så problematisk å ta inn over seg i hele sin fylde at det letteste er å falle i den fellen at man benekter det problematisk, det ugreie og skamfulle ved sin person.

Det er mye viktorianisme i samfunnet anno 2006, også i negerdebatten. En sterk, impulsiv trang til å vaske rent, demme opp, skjule, holde ned det vemmelige, skitne, umoralske. Det ved oss som samfunnet fordømmer. Det som ikke står pent til de samfunnsskapte idealene. Fjern et ord, og noe føles renere. Er det så lett?

I USA het det en gang «nigger» blant de som mislikt slike. Mens de mer negervennlige, inklusive negrene selv, sa «negro» eller «colored». I dag er begge disse to fullstendig ukorrekte, selv «black» er ikke helt ok. Det riktigste er å si «African-American» (at hvite ikke omtales som «European-Americans», viser hvor inkonsistent begrepsbruken er). De eneste som uten videre får lov til å si «nigger» er negre, gjerne de fra gettoen. De sier det til gjengjeld hele tiden. Kan det være fordi de gjør opprør mot noe? Impulskontroll, kanskje?

av Ante Bergan