Kommentar

Hvorfor har norske medier vist så liten interesse for Darfur, når Jan Egeland sitter i sjefsstolen for hjelpeapparatet? Norske medier kunne hjulpet til å artikulere det Egeland ikke kan si altfor tydelig. Mandag holdt han sin avskjedstale til Sikkerhetsrådet. Det må ha vært en forferdelig følelse å gå av og vite at ting kan bli langt verre. Det kan bli et nytt Rwanda.

Hvem har skylden? Sikkerhetsrådet gjentok at Den afrikanske styrken fra AU bør utvides, og omgjøres til en hybrid-styrke. Men Khartoum sier fortsatt nei. Hva kan gjøres?

Det er ingen løsning at en supermakt går inn med våpenmakt og rydder opp. Det utløser nye problemer, sier Egeland, og tenker på USA. Men da må Khartoum tvinges av verdenssamfunnet, og det skjer ikke. Hvem saboterer? Egeland sier det rett ut:

He supported the resolution but said it did not get implemented, partly because it lacked support from African, Arab and Islamic countries for a U.N. force.

Arabiske, islamske og afrikanske land vil ikke presse et annet afrikansk/muslimsk land. Der er kjernen, også i Irak. Det er USA som må gå foran for å ivareta de humanitære interessene. Hvis USA er opptatt eller uvillig faller det sammen. De landene som burde handlet gjør det ikke. For dem teller ikke humanitære interesser. Den brutale sannhet kommer i liten grad frem. Tenk på forholdene i Zimbabwe. Og venstresiden og det kristen-borgerlige sentrum er i liten grad villig til å konfrontere slik nasjonal ufølsomhet.

Det som gjør situasjonen ekstra ille er at de andre stormaktene – dvs. Kina og Russland heller ikke spiller på lag for å bevare en internasjonal orden. De er gratispassasjerer på dagens system, garantert av USA. Men driver maktpolitiikk ut fra egeninteresse i forhold til feks. Iran og Sudan.

Som Thomas L. Friedman har påpekt: Russland og Kina må begynne å ta ansvar for verdensordenen. Det kan ikke være USAs jobb alene. Man kan ikke på den ene siden torpedere forsøk på orden (Iran og Sudan) og tro at man kan surfe videre på den samme orden.

FN og USA burde samarbeide. Men det håpet døde da jihadistene drepte kremen av humanitære medarbeidere på Canal Hotel i Bagdad i august 2003, skriver Paul Berman i sin bok, Power and Idealists.

Nå er det realpolitikken som er på vei inn igjen, og den lar folk dø.