Kommentar

Det kommer stadig meldinger som forteller om økende, ikke avtagende, problemer med integrering. De behandles ofte hver for seg. Å se dem i sammenheng blir for vanskelig.

Den mest alarmerende var meldingen om førsteklassinger i Oslo. Vi har lenge visst at andelen med innvandrerbakgrunn i barneskolen ligger på 30 prosent, og vil øke.

I 2005 utgjorde de 2.000 av 5.500 elever. Av dem måtte 1.445 ha særskilt norskopplæring, skrev Aften Aften. Avisen bruker Linderud skole som eksempel. Der var det over 600 elever med 40 ulike språk. Av 70 nye førsteklassinger var det 51 med innvandrerbakgrunn. Mange av dem snakker ikke norsk i det hele tatt.

Det virker som om problemene bare vokser fra år til år og blir uoverstigelige, til tross for at skoler gjør en helhjertet innsats. Det er ikke bare språk som mangler.

Professor Kamil Øzerk ved Pedagogisk forskningsinstitutt, Universitetet i Oslo, mener skolene har store vanskeligheter med å håndtere elever som ikke kan norsk når de begynner på skolen.

– Problemet ligger i om skolen greier å gi barna læringsutbytte både i norsk, matematikk, naturfag, samfunnsfag, KRL, og til og med musikk – alle disse fagene er teoretiske fordi de har mange spesielle ord, uttrykk og begreper. Generelt opplever skoler at det er meget utfordrende, og at utfordringen blir langvarig, forklarer Øzerk.
Han viser til at elever som ikke kan norsk også blir hengende etter sosialt.

– Skolene greier ikke å trekke disse elevene inn i klassemiljøet, og de får ikke noen god skolestart. Dette er meget alvorlig, både for elever, foreldre og samfunnet. Konklusjonen er at vi må begynne tidlig, vi må begynne med 4-5-åringer og med småskoletrinnet.

Ett forslag er å innføre gratis og obligatorisk barnehave. Det kan vinne aksept hos befolkningen hvis myndighetene samtidig tar en åpen debatt om oppdragelse og samfunnsansvar. Har samfunnet råd til å la det utvikle seg subkulturer uten kontakt med samfunnet? Hvis ikke, hva har man tenkt å gjøre med det? Politikken har hittil vært laissez faire.

Hvor er reportasjene som forteller om såkalte kulturmøter i hverdagen? Hvordan er møtet med elever fra hjem som ikke snakker norsk, eller som har en helt annen innstilling f.eks. i synet på skilsmisse? Eller møter på sykehus og andre arbeidsplasser?

Hva med pressens ansvar? Fremdeles er det slik at Aftenposten slår opp tilfellet med den lille marokkanske jenta som risikerer avslag hvis ikke Bjarne Håkon Hanssen lar henne og moren få utsettelse til den nye utlendingsloven er på plass i 2007. Det gjelder fortsatt fremfor alt å være god og snill i dette landet, og da får det ikke hjelpe om statsråden stemples som ubarmhjertig og dermed mister motet til å handle.

I Søndagsrevyen har Sigrun Slapgard et innslag om trafikken til Kanariøyene. Den er rent humanitær. Det er Festung Europa mot de fattige, desperate menneskene. Kart som viser flyktningestrømmen. Det nevnes bare passivt at trafikken øker eksplosivt og at Spania har bedt om hjelp til å stanse den. Ubarmhjertige Europa. Ikke noe om hvorfor de flykter – om stater som ikke fungerer og ikke klarer å skape vekst. I bakgrunnen viser statistikken at befolkningen i Afrika vil bli fordoblet i løpet av få tiår.

Det snakkes stadig i uoffisielle sammenhenger om at utviklingen er i ferd med å komme ut av kontroll.

Det som er spesielt med journalistikken, er at den har et merkelig passivt forhold til problemene. Den er pågående når det gjelder å avdekke vestlig hardhet og urettferdighet, men merkelig passiv når det gjelder å se problemene i sin sammenheng. Man vil ikke trå «deres» kultur for nær. Det går så langt at man begynner å forme journalistikken på premissene til krefter som har noe å skjule.

F.eks. skrev ANB i helgen og NRK meldte at togbomberne i Tyskland hadde aksjonert på grunn av Muhammed-tegningene. Det var ikke det den tyske politisjefen sa. Han sa at det var det de unge mennene hadde oppgitt som grunn, hvilket er noe ganske annet. Når ble terroristers egne motiver et objektivt faktum? Med mindre man selv har et stilltiende ønske om å diskreditere de som publiserte og forsvarte tegningene.

Slik har kulturkrigen kommet til våre land, og den farger snart alt vi er borte i.

1000 elever må ha språkhjelp