Sakset/Fra hofta

Politiet rykker ut til Stovner i Oslo 15. mai 2019. Foto: Cornelius Poppe / NTB scanpix.

I forbindelse med Katie Hopkins’ besøk i Oslo var det mange som reagerte på de virale selfie-videoene hennes med å hevde at Oslo er en trygg by, en påstand som av noen også ble underbygget med at det aldri hadde tilstøtt dem selv noe.

Av en eller annen grunn veide disse anekdotiske bevisene på trygghet tyngre enn at politiet i tiden før besøket har gått ut offentlig med bekymring for økt knivbruk. «Antall anmeldelser av knivangrep har eksplodert i Oslo», kunne TV 2 opplyse dagen før Katie Hopkins’ spasertur. Det blir stadig flere veldig unge lovbrytere, og de er mer hardkokte enn før.

I den forbindelse hadde TV 2 politietterforsker Eirik Husby Sæther som gjest i God Morgen Norge-studio. Sæther, som også er forfatter blant annet av krimbøker, har i ti år arbeidet ved kriminalvakten i Oslo.

Han gir en opplysning om kriminalitetsbildet i hovedstaden som gir bakteppet for den anekdotiske bevisførselen:

– I knivsakene i Oslo er som regel både gjerningsperson og fornærmet involvert i det samme kriminelle miljøet, forklarer Sæther.

Pene mennesker tilhører ikke kriminelle miljøer, de omgås heller ingen som gjør det, de har høy nok intelligens til å unngå problemer, og de er ikke sjelden narcissister. Så hvorfor bry seg om at kriminelle knivstikker hverandre?

Kanskje fordi regelen ikke er uten unntak?

Nei, for man aksepterer den risikoen og tar sine forholdsregler for å minske den, uten at nødvendigheten av forholdsreglene tas som noe tegn på en forringelse av samfunnets kvalitet.

Hva om ens egne barn kunne risikere å bli påvirket eller tiltrukket av de kriminelle miljøene?

Nei, for de fleste nordmenn flytter vekk fra steder med kriminelle miljøer før barna begynner på skolen, om de da får barn overhodet. De som ikke gjør det, lever gladelig på mafiaterritorier så lenge mafiavolden ikke rammer deres egen kropp. Et tømt oljefond merker de kanskje ikke på kroppen før de blir gamle.

Politietterforskeren tegner et portrett av de unge lovbryterne som ikke er overraskende, men som likevel er oppsiktsvekkende fordi det hører til sjeldenhetene at folk forteller ubehagelige sannheter:

– Dette er ungdom som er født i Norge og de er norske. Men de snakker ofte dårlig norsk og gjør det dårlig på skolen. De har gjerne en far som kom hit i voksen alder, men som snakker bedre norsk enn ungdommen, så det er vanskelig å forstå hva som har skjedd på veien, sier Sæther.

Det er naturligvis veldig kledelig av politimannen å påberope seg denne manglende forståelsen. Men er egentlig dette så fordømrade vanskelig? Hvis du flytter Somalia eller Afghanistan eller Irak til Norge, får vi også de respektive landenes problemer med på lasset.

Et av dem er den klankulturen ledsaget blant annet av den mistilliten til myndighetene som er typisk i shithole countries. Sæther observerer utslagene av dette:

Han forteller at de fleste ungdomskriminelle er under 20 år, og at de sjelden er villige til å snakke med politiet.

– Det er spesielt å snakke med en 17-åring som er stukket med kniv sju-åtte ganger, og så ønsker han ikke å fortelle oss noe, sier han.

Dette er «nytt i norsk sammenheng», lyder hans kommentar.

Skulle du ha sett. Men premisset er feil: Dette er ikke en norsk sammenheng, og ungdommene det handler om, er aldri blitt ordentlig norske, selv om Sæther sier det. Det er også noe av grunnen til at pene mennesker gir til de grader blaffen: De identifiserer seg ikke med dem det gjelder.

Sæther innleder en samtale som ikke burde ha stoppet der, men ingen større medier har vist interesse for det han sa til TV 2. Når det ved et mirakel lages journalistikk som fortjener ekko, inntreffer största möjliga tystnad.

Politimannen mener det behøves forebyggende tiltak allerede i tiårsalderen, da noen alt er i ferd med å havne på skråplanet:

Sæther tror at problemet ofte begynner i åtte- til tiårsalderen hvis barna sliter på skolen, gjerne på grunn av språkproblemer.

Begynte ikke egentlig problemet med norske myndigheters masseimport av mennesker som ikke hører hjemme her, med påfølgende segregasjon og ghettoisering?

Gjest i TV 2-studio var også Nahom Daniel, som er oppvokst på Haugenstua i Oslo. Han var tidligere barneraner, men har kommet seg ut av kriminaliteten. Han kaster lys over det som visstnok er så mystisk for Sæther:

– Det var fint og rolig på barneskolen, men etter vi begynte på ungdomsskolen, begynte vi å se opp til feil type folk. Da så man alt fra våpen, raske penger og mye rart. Det var en fellesskapsfølelse og identitet i det fellesskapet, sier han.

Et kriminelt liv kan altså være mer tiltrekkende enn et vanlig norsk liv. Kanskje det ikke var noe fellesskap å hente i det sistnevnte? Var det overhodet et alternativ for Nahom da han vokste opp på Haugenstua?

Felles identitet er også det viktigste for dem som dømmer Katie Hopkins nord og ned: De er i egne øyne anstendige mennesker, slik fariseeren som så ned på tolleren i templet, også var det. Moralfellesskapet er varmt og godt, og man skal ikke forstyrre moralfellesskapets idyll ved å nevne at det finnes skyggesider i dets bakgård.

 

Kjøp T-skjorten «for en bilfri & varmere by» her