Kommentar

«Tankevekkende trekk» kaller Aften avsløringen av at 50-60 prosent av barna på syv innvandrerdominerte skoler i Oslo har så dårlige leseferdigheter at de ikke vil kunne følge med i undervisningen.

Språket er blitt noe av problemet i møte med Det nye Oslo, hovedstad i Det nye Norge. Det vrimler av eufemismer. Eufemismer er omskrivninger for å slippe å kalle en spade en spade.

Det fører til et «dannet» språk, der man kan omtale og benevne problemene uten at omgivelsene legger merke til det. Det blir kodespråk, slik at ubehagelige spørsmål ikke ødelegger idyllen.

Hver gang fasaden revner, må virkeligheten stappes tilbake og sys inn.

«Utfordrende» og «krevende» er de to hyppigst anvendte frasene om den flerkulturelle hverdagen. Det står for en «vanskelig», grensende til «umulig» oppgave, noe man ikke vet løsningen på. Teflon-Gahr Støre anvender og sprer ordet «krevende» i enhver sammenheng, og det har smittet. Eliten kopierer språket, og det virker som et signal på omgivelsene: Ikke våg å benevn tingene ved deres rette navn.

Aftens leder om leseferdigheten i Oslo er et skrekkens eksempel. Den avslutter:

Alle de syv skolene har høy andel minoritetsspråklige elever. Det gjør ikke problemet mindre alvorlig. Også tidligere undersøkelser har vist at mange elever med innvandringsbakgrunn sliter med lesing.

Elever på skoler der over 90 prosent er minoritetsspråklige, får ikke drahjelp av å ferdes i et norskspråklig miljø. En slik konsentrasjon er uheldig, men handler mer om boligpolitikk enn skolepolitikk. Særskilte tiltak må settes inn for å hjelpe disse elevene til å bli bedre lesere.

Dette språket passer utmerket til Christian Kroghs maleri av Albertine i politilegens venteværelse som står på samme side. Det er den samme distanserte behandling av problemene med språklige hansker på.

La oss slå en pæl gjennom frasene: «Minoritetsspråklige» – de er ikke minoritet når de er majoritet. Ordet minoritet er en floskel for å kunne gi innfødte dårlig samvittighet. Rollene er nå byttet om. Det er de norske som er i minoritet på stadig flere skoler.

Uttrykket «sliter» skaper et inntrykk av at de gjerne vil, men ikke får det til. Hva hvis sannheten er at foreldrene ikke bryr seg om å lære barna norsk, men overlater alt til det offentlige? Da får ordet «sliter» en litt annen klang.

Det gjelder å redusere problemene til håndterbare størrelser. Det er det det handler om. Ellers får politikerne følelsen av at det raser sammen over dem. Men den følelsen har andre mennesker hele tiden, det er derfor de flytter.

I bunn og grunn handler det politiske ordskiftet om å beskytte politikeres og journalisters selvfølelse og selvbilde, så de slipper å ta virkeligheten inn over seg, så de kan fortsette med pjattespråket.

«En slik konsentrasjon er uheldig.» Tenk det, Hedda! Nei, det handler ikke om boligpolitikk mer enn skolepolitikk. Det handler om politiske vedtak som ingen vil vedkjenne seg, som har forvandlet Oslo til en by der utlendinger fortrenger innfødte, og det i løpet av en ti års tid. Økonomiske forskjeller gjør at de som bestemmer, fortsatt kan leve i en boble.

«Særskilte tiltak må settes inn.» Det var slik man snakket om syfilis i 1880-tallets Kristiania.

Særskilte tiltak må settes inn for å ta rotta på politikere og journalister som er en fare for landets helse.

Alexander Kielland skrev om det hyklerske borgerskapet som lot sønnen i huset få prøve seg på tjenestejenta. Hykleriet og dobbeltmoralen er på full fart tilbake, ikke om seksualitet denne gang, men om noe langt mer farlig og omfattende. Det gjør folk stumme. De vet ikke hvor de skal begynne.

Når politikere som Libe Rieber-Mohn og Stian Berger Røsland sitter i studio og later som om dette er «problemer» det går an å løse, tar de munn og mæle fra både Vår Staude og Patrick Åserud. Ved å nekte å kalle tingene ved deres rette navn torpederer de debatten.

Rapporten om leseferdighetene i de syv innvandrerskolene sprenger frøkenspråket til Aften i stumper og stykker.

Sturla Smári Hanssens artikkel i Dagsavisen mandag 28. mars er en bombe:

Mer enn halvparten av femteklassingene på sju osloskoler ligger på det laveste nivået – nivå én – i leseferdighet.

Skalaen går fra én til tre, der én er svakest og tre er best. På vestkantskolene Bestum, Tåsen, Smestad og Ullevål er under ti prosent av elevene på det laveste nivået.

På landsbasis er én av fire femteklassinger i denne kategorien.

Elever som havner på mestringsnivå én, har fått mellom 0 og 14 poeng på prøven, der 33 poeng er maks. Blant elevene på nivå én kan det altså være store individuelle forskjeller, alt fra elever som overhodet ikke kan lese, til elever som kan lese enkle tekster.

Ifølge Utdanningsdirektoratets egne beskrivelser av de ulike mestringsnivåene vil en typisk elev på nivå én kunne trekke enkle slutninger og kombinere informasjon fra flere steder i teksten.

Men det er først på nivå to at eleven oppfatter hovedtemaet og forstår sammenhenger som ikke er tydelig uttrykt i teksten.

Den typiske elev på nivå tre kan forstå motsetningsfylt innhold og komplekse sammenhenger i teksten, ifølge direktoratet.

De senere år har Oslo byråd triumferende forkynt at Oslo-elevene scorer over landsgjennomsnittet på nasjonale prøver. Direkte og indirekte brukte man det til å stoppe munnen på kritikere av det flerkulturelle samfunn. Se hvor godt det fungerer!

Så viser det seg at det hele er en stor løgn. Det er de gode vestkantskolene som har trukket gjennomsnittet for Oslo opp. Innvandrerskolene er tvert imot katastrofalt dårlige.

Dette er politisk svindel på linje med sovjetsamfunnets bløff om å ligge foran eller overgå Vesten.

Løgnen kommer alltid for en dag når den blir så massiv. Pressen har vært med på løgnen. For et år siden hadde selvsamme Aften en artikkel nettopp om manglende leseferdighet i de samme skolene på østkanten, men den ble hverken referert eller lagt ut på nett.

Nå lar ikke tallene seg undertrykke lenger. Eller kan vi kun takke en enslig journalist i Dagsavisen for at boblen sprakk?

Dette handler ikke om boligpolitikk, ikke om skolepolitikk. Det handler om en bevisst politikk, drevet frem og bestilt av politikere som ikke vil vedkjenne seg resultatet.

Prisen for dette eksperimentet vil bli astronomisk. Det fører allerede til store menneskelige kostnader. Familier må flytte fra områder fordi områdene ikke lenger er norske. Alt pjatt om at «alle er norske», er med på å fremmedgjøre, og lyder som hån i ørene på de som må flytte.

Vi ser trenden, dette er ikke etterslep, problemer som vil gå seg til. Det er fremtiden.

– … mange av dem som ligger på nivå én leser så dårlig at de kommer til å få store problemer med å fullføre skolegang, ta utdanning eller gjøre karriere.

– … jeg vil tro at mange av elevene på nivå én ikke klarer å følge med i de fleste fag i skolen, sier Haug.

Haug er Peder Haug, omtalt som en av nestorene i norsk skoleforskning.

Statistikken som burde ryste:

Andelen av elever på mestringsnivå én:

Furuset skole: 51,4 prosent
Gamlebyen skole: 51.5 prosent
Gran skole: 54,3 prosent
Haugen skole: 64,2 prosent
Linderud skole: 58,5 prosent
Mortensrud: 51 prosent
Rommen: 63,1 prosent

At hele 25 prosent av femteklassinger i landsgjennomsnitt ligger på nivå én er også et sjokkerende tall som viser at noe er alvorlig galt i norsk skole.

Alle som har barn i skolen, vet at når elevene i bunnen blir så mange som her, vil det også påvirke nivået i undervisningen og læringsmiljøet for alle, også de flinke. Det gjør det enda tyngre å rette opp situasjonen.

Hvordan vil myndighetene løse problemene? Ved kvotering?

Leder i Aften onsdag 30. mars: Varsku om Oslo-skolen.