Kommentar

Hver eneste dag våkner folk og ser sine uttalelser på trykk eller redigert i etermedier og kjenner seg ikke igjen. Hva kan man gjøre med det?

Det skyldes på format (=lengde) og kontekst, men hvorfor skrelles 2/3 av innholdet vekk slik at utsagn fremstår som flate og endimensjonale? Hvis ordene settes inn i en sammenheng som er like forenklende og skjev, blir dobbelteffekten stor.

Mye av forklaringen ligger i redaksjonene: i den redaksjonelle prosessen og de underliggende premisser, avisens ståsted.

Redelighet burde være et ufravikelig prinsipp for enhver journalistisk virksomhet. Men her jukses det over en lav sko. Men siden alle gjør det og ingen sier noe, er det mulig å late som ingenting.

Tillit

Intervjuobjektet hari utgangspunket tillit til journalisten. Men redaksjonen overstyrer journalisten, som dermed tvinges til å forråde både intervjuobjektet og gå på akkord med egen integritet. Dette er bakgrunnen for at tabloid-journalister tidligere ble kalt horer. I dag er det en rem av huden hos de fleste journalister, og det er en svært ubehagelig opplevelse hver gang man må forsvare at man har «voldtatt» ordene deres.

I det konkrete tilfellet med Klassekampen begynte det som en e-post utveksling mellom undertegnede og journalist Jon Hustad, som kommenterte noe jeg hadde skrevet om Gaarder. Siden temaet for det første møtet i vårt nye forum tar utgangspunkt i denne saken, valgte vi å utvide rammen og invitere folk som hadde vist interesse.

Hustad gir ikke lyd fra seg, men det gjør plutselig journalist Sanda Lillebø i samme avis, som igår ville lage en sak på forumet og menneskene bak. Hun fikk til svar at noe intervju ikke var passende før etter møtet (se forrige bloggpost), til vi har fått tid til å snakke mer om opplegget. Men hun fikk noe background. Da vi kom til Gaarder-saken fikk hun vite at den ønsket jeg ikke å snakke om på telefon. Hun foreslo et møte og jeg sa ja.

Lillebø er en ung journalist, sympatisk, som lyttet godt og hadde evnen til å kommunisere. Jeg synes derfor det var en god samtale. Da vi var ferdig sa hun at hun måtte tilbake og skrive. Forbauset sier jeg at avtalen var at det ikke skulle på trykk før til uken. – Da blir nok redaktøren skuffet, sier hun.

Hun foreslår at hun lager en informativ tekst om selve møtet og dets tema, og det er det. Litt senere ringer hun og leser opp noen sitater om møtet. Greit nok. Det samme skjedde med Nina Witoszek. Så går redaktør Bjørgulv Braanen til verket.

Han svikter ikke bare de han presenterer, og de mange som er invitert (Lillebø ville gjerne vite hvem, og det er jeg nå sjeleglad for at jeg ikke oppga!), men også sine egne journalister, og i dette tilfelle er det det verste, for han gjør dem umoralske. Å være journalist handler om redelighet, og den redeligheten ødelegger han. Ikke utenfra, men inni. Det er alvorlig.

Denne arbeidsmetoden sitter dypt forankret i redaksjonene. Man ønsker handlingsrom, frihet til å spisse en sak så den passer inn politisk, slik Braanen gjør, eller så den selger.

En måte å forsvare seg på er nettopp å forholde seg til journalisten man snakker med: forlange å se hele artikkelen, den ferdigredigerte hvis det er etermedier. I neste omgang selv gjøre opptak av intervjuet selv og publisere det, så kan folk selv sammenligne.