Kommentar

I 1972 ga Dagfinn Grønoset ut boka Anna i Ødemarken. I forbindelse med denne bokutgivelsen ble det sendt et radiointervju med denne Anna fra ødemarken. Hun fikk et spørsmål om hvordan det hadde vært å åpne seg og snakke om livet sitt med Dagfinn Grønoset. Hun svarte at det hadde gått greit – for jeg har denne tilliten til Dagfinn, så føyde hun til – den sikre tilliten. Jeg husker dette så godt fordi min mor hadde et opptak av dette radioprogrammet på sin lydbåndopptaker.

Jeg tenkte på disse ord tilegnet Dagfinn Grønoset da jeg hørte på Radioselskapets møte med Harald Stanghelle 30.05. Vanligvis kobler jeg litt ut når Stanghelle prater fordi jeg har en følelse av at han spretter fram og er «ekspert» innen ethvert tenkelig fagfelt i landet vårt. Stanghelles ustoppelige trang til å synse og kommentere har gjort denne mannen nokså uinteressant i mine øyne. Men i Radioselskapet denne torsdagen fanget Harald Stanghelle min interesse. Mannen hadde noe interessant å formidle. Ikke noe vi ikke vet, men noe vi sjelden får høre – fra journalister.

Stanghelle var invitert til å bowle sammen med Radioselskapets Martin Jahr. Etter hvert i samtalen med Jahr, ble Stanghelle spurt om hva som fungerer for ham hva gjelder tilnærming til politikere i intervjusammenheng. Altså å få politikere til å slappe av og åpne seg. Innimellom en del annet svarte Stanghelle:

-Eg trur det har med tillit å gjera.

Stanghelle beskrev også hvordan noen politikere er flinke til å late som de er åpne, men samtidig veldig bevisste på hvilket budskap de selger inn til journalisten. Her snakket Stanghelle om medievante politikere. Dette er politikere som omgir seg med profesjonelle medierådgivere og som er svært bevisste på hva de sier. Disse lar seg ikke lede ut i fristelse. Vanlige folk derimot som ikke har noen profesjonelle medierådgivere rundt seg, kan fort bli lurt av en tillitsfull tone mellom intervjueren og intervjuobjektet. Dersom man er i opposisjon til det politisk korrekte, skulle være klimaskeptiker eller (Gud forby) ikke bifalle multikulturen, må man aldri la seg intervjue i en såkalt avslappende atmosfære.  Man kan fort bli myrdet. Karaktermyrdet.

Jeg lyttet ekstra godt til samtalen da Stanghelle uttalte seg om intervjuerens makt.

– intervjuaren har eventyrlig mye makt over sluttproduktet. Den gode intervjuar kan forbetra deg som intervjuobjekt. Og den håplause intervjuar, han kan gjere deg til ein idiot.

Stanghelle medga at mange ikke skjønner dette. Jeg tror at denne manglende forståelsen er grunnen til at mange hederlige mennesker er blitt lurt. De er blitt lurt av den følte tilliten mellom intervjuer og intervjuobjekt. Intervjuobjektet har trodd seg behandlet med respekt og verdighet, men har bittert fått erfare det motsatte. I sluttproduktet framstilles intervjuobjektet nettopp som idiot, eller som ond? Eller kanskje som rasist? Eller som en Breivik-sympatisør?

Derfor må aldri skikkelige og sannhetssøkende mennesker begi seg inn i tilsynelatende avslappende og tillitsfulle samtaler med journalister. Oppriktige mennesker må aldri tro seg i trygge hender sammen med dagens mediefolk. Flere historier har vist at mange journalister ikke tar fem øre for å ødelegge hederlige menns (og kvinners) gode navn og rykte.

Dessverre kan man ikke lenger ha tillit til norske journalister. Tillit som den forfatteren og journalisten Dagfinn Grønoset hadde opparbeidet til Anna i ødemarken, er noe vi bare hører om fra en forgangen tid. Ordentlige og modige mennesker må ikke la seg lure lenger. De er blitt lurt nok. De er blitt narret, sviktet og bedratt lenge nok. Istedenfor Annas ord – den sikre tilliten – skal vi ha Isokrates (436-338 f.Kr) sine ord i mente:

– Du skylder deg selv å ha like mye mistillit til dårlige mennesker som tillit til gode.

 

http://radio.nrk.no/serie/radioselskapet/mktr11010813/30-05-2013#t=25m5s

Les også

-
-
-
-
-

Les også