Sakset/Fra hofta

Harald Stanghelle gjør seg i dag noen betraktninger over den politiske forestillingen som skal settes i stand i Oslo Tinghus når forsvarerne til 22/7-massemorderen på klientens vegne vil forsøke å overbevise retten og nasjonen om at han var tilregnelig, altså ikke psykotisk.

I den forbindelse bidrar Stanghelle etter beste evne ved å hevde at «ingen har maktet å gjennomskue en slik påstått psykose før tragedien var et faktum», samtidig som han sår akkurat passe beskjedne mengder tvil om Fjordmans omtale av Breivik som «en mentalt forstyrret person».

Om ingen gjennomskuet var kanskje ikke det så rart i og med at ABB stort sett var på rommet sitt. Men det Stanghelle behendig overser — med mindre man skal tenke den uhyrlige tanke at han ikke har satt seg inn i sakene — er at den eneste som hadde en brukbar sjanse til å se at han var gal, praktisk talt gjorde det.

For å konstatere det er det bare å lese noen skjermfuller fra slutten av rettspsykiaternes samtale med moren (på fagspråk omtalt som «komparenten»):

Fra vinteren og våren 2010 gikk det alt for langt, sier komparenten. Han stod og la ut om all politikken. Jeg tenkte at det var bare tull og galskap, og at dette måtte ta slutt. Han var helt hinsides, og trodde på alt tullet han sa.

[…]

Komparenten forteller at observanden i løpet av det siste året han bodde hjemme ble økende opptatt av å unngå smitte. Han ville ikke snakke med meg, sier komparenten. Og han anklaget meg for å snakke med for mange som kunne smitte oss. Han ville ikke komme inn på kjøkkenet, og spiste maten på sitt eget rom. Han leverte tallerkenene i døren til meg. Og jeg husker at han gikk med hendene foran ansiktet og en periode brukte munnbind inne.

Komparenten sier hun stadig oftere tenkte at sønnen hadde blitt svært rar og ubehagelig. På spørsmål sier hun imidlertid at hun aldri tenkte at han hadde blitt syk. Jeg unnskyldte ham, og tenkte at det snart ville bli bedre, sier hun.

Høsten 2010 reagerte komparenten på at observanden hadde gått til innkjøp av det hun betegner som en skuddsikker koffert. Den var utrolig spesiell, sier hun, og jeg spurte hva han skulle med den. Det var hvis noen brøt seg inn i bilen, svarte han. Komparenten sier at observanden flere ganger gav uttrykk for at han var redd noen skulle bryte seg inn i bilen hans.

I tillegg lurte jeg på mye inne på rommet hans, forteller komparenten. Han kjøpte en hagle som stod inne på rommet hans, og bestilte en rifle. Og på nyåret i 2011 kjøpte han en svær, svart pistol, legger hun til. Komparenten sier hun ikke likte dette, og sa til observanden at han ikke kunne bo hjemme med så mye våpen. Komparenten forteller at observanden flere ganger iførte seg det han kalte overlevelsesutstyr. som var klær i svart og grønt. Når hun spurte, sa han at det hadde med jegerprøven å gjøre, men komparenten syntes dette var rart.

Komparenten forteller at observanden i løpet av det siste året ofte ville snakke om en forestående borgerkrig, men at komparenten ikke orket dette. Han snakket høyt og intenst, sier hun, og det var riktig ubehagelig. Jeg forsøkte det jeg kunne å unngå de temaene.

Komparenten forteller at hun fra rett før jul 2010 merket at det kom en masse postforsendelser til observanden. Det kom blytunge, svarte sekker, sier hun, og jeg stusset veldig. Han fylte kjellerboden med underlige ting også, sier hun. Våren 2010 fant jeg to ryggsekker med stein innenfor døren, og fire svære dunker med lokk bak dem igjen. Komparenten sier at observanden ble sint og sur når hun spurte hva han skulle med alt utstyret.

Pa vårparten 2011 husker mor at observanden en dag kom ut fra rommet sitt iført en rød uniformsjakke med masse emblemer. Komparenten sier at sønnen så svært merkelig ut og at hun tenkte: Nå gir jeg opp, han gjør så mye rart.

De sakkyndige spør om komparenten pa noe tidspunkt har tenkt at sønnen har blitt syk, eller har endret seg på måter som hun ikke har forstått. Hele tiden fra 2006, sier hun, men aller verst fra våren 2010. Han har levd i en drømmeverden, med alt det han aldri har klart å oppnå. Han snakket om Kristian den 4, hærførere og alt mulig rart, og jeg greide ikke å følge med.

Jeg tenkte jo på om han begynte å bli helt gæærn, sier hun, og det ble etter hvert et stort ubehag, ekkelt, og det føltes utrygt. Som om jeg ikke kjente ham lenger. Så jeg tenkte det måtte være noe galt med hodet.

Komparenten sier at observanden etter januar i 2011 begynte å trene, men at det virket helt overdrevet, helt Rambo. Han sa han spiste noe proteinpulver og kjøpte kosttilskudd som han hadde i svarte sekker på rommet sift. Han gikk på helsestudio, men ellers var han nesten aldri ute.I april 2011 kom han og sa at han ville bli bonde, sier komparenten om observanden. Han hadde underskrevet kontrakt, og skulle leie gård med 91 mål dyrket mark. Komparenten sier hun stilte seg undrende til at han skulle bli bonde, men var glad for at han endelig fant noe å gjøre, og flyttet ut av hennes leilighet.

Den 7. mai leide han bil og tok flyttelasset sitt med til gården på Rena, sier komparenten. Hun gledet seg til å dra for å besøke ham, men det passet aldri. Han sa han var sliten, og at det var mye stein som gjorde at han måtte dyrke timotei, sier komparenten.

Komparenten traff observanden i Oslo 2. Juni 2011. Heller ikke da fikk hun bekreftelse på at hun kunne komme på besøk på gården. Observanden var deretter i kontakt med henne på telefon flere ganger før han kom hjem til henne kvelden før de påklagede handlinger. Han løy og bedro meg, sier hun, og gråter.

[…]

Komparenten sier avslutningsvis at hun når hun ser tilbake tenker at observanden må ha vært sinnssyk. Så annerledes som han ble. Hun gråter, og sier: Man tror jo ikke at sånt kan skje, jeg tror det ikke helt ennå, jeg.

At Fjordman i denne sammenheng har sine ord i behold, skulle være hevet over rimelig tvil.

At strafferettslig tilregnelighet til syvende og sist er en skjønnsmessig sak som ikke bare hviler på en rent medisinsk vurdering, er så sin sak. Professor Arild Pedersen har antydet at tilregnelighet også forutsetter en viss empati, en egenskap som ABB synes å mangle. Man får bare sette sin lit til rettens dømmekraft. Det er en oppgave de færreste misunner den.

Men at man har å gjøre med en sinnssyk person, virker nokså åpenbart. Rettens dilemma er snarere om han er sinnssyk nok. De fleste av oss legfolk ville i alle fall ikke ha nølt med å betegne den skisserte adferden som klin hakke sprø.

Stanghelle har ingen mulighet til å sette inn noe dødsstøt mot den konklusjonen. I fravær av evner som tyrefekter inntar han picadorens rolle, den som står på siden av det hele og stikker oksen fra tid til annen slik at den svekkes av blodtapet.

Les også

Husby/Sørheim del III -
Vi snakker for lite -
Sørheim/Husby del IV -
Carbon Kings -
Slikt gjør man ikke -
Rett, vett og psykiatri -
Über -

Les også