Det har vært stille rundt den ny antidiskrimineringsloven siden den trådte i kraft 1. januar. Erna Solbergs verk fikk liten oppmerksomhet fra mediene: Få vet at den opererer med omvendt bevisbyrde. Hvis en jobb- eller boligsøker føler seg forbigått kan arbeidsgiver eller huseier måtte bevise at det ikke var på grunn av diskriminering. Og hvordan beviser man noe som foregår inne i hodet?

Likestillings og diskrimineringsombud Beate Gangås har med sitt initiativ overfor renholdsbransjen bekreftet mistanken om en lov som har gummiparagrafer som kan misbrukes, i dette tilfelle av staten selv.

Gangås har grepet inn overfor et renholdsfirma som ber om at søkerne «behersker norsk muntlig og skriftlig», skriver Dagsavisen. Dette mener Gangås er å kreve mer enn nødvendig. Hun lukter et ønske om å kunne luke vekk folk, dvs innvandrere. Tiltaket virker helt malplassert. Renholdsbransjen er den som er dominert av innvandrere. Det er ikke snakk om hjelpe dem inn på en ny sektor.

Å gripe inn overfor norsk-krav har derimot en uheldig signaleffekt: Alle som har hatt erfaring med utlendinger i norske jobber vet at språket er nøkkelen. Etter å ha brent seg noen ganger sier arbeidsgiverne at de ikke vil ha folk som ikke forstår beskjeder. Det holder ikke med rudimentært norsk eller engelsk. Man må kunne ett av språkene skikkelig.

At loven i det hele tatt kan brukes på denne måten, og at den åpner for et slikt skjønn, sier mye både om loven og Gangås, som for øvrig ikke angrer.

– Firmaer skal ikke stille strengere språkkrav enn det som er nødvendig for å utføre jobben. Det virker ekskluderende overfor jobbsøkere som ikke snakker perfekt norsk. Her har kravene vært for strenge, sier ombud Beate Gangås.
..
– Det er viktig at firmaer er bevisste på hvilke språkkrav de stiller, og hvorfor de stiller disse kravene. Det er grunn til å tro at noen arbeidsgivere stiller unødvendige krav til språkkunnskaper uten at de har vurdert nødvendigheten. Et unødvendig strengt språkkrav utelukker kvalifiserte søkere på feilaktig grunnlag og vil være diskriminerende, presiserer ombud Gangås.

Ja, det er grunn til å tro at noen arbeidsgivere bruker et slikt krav til å sile ut uønskede søkere. Men det er umulig for staten å eliminerer den risikoen. Det er prisen for å leve i et åpent samfunn .

Her støter vi på et åpenbart misforhold: Mens Datatilsynet og Apenes reagerer på selv uskyldig overvåking som kamera på busser, og intellektuelle snakker om Sikkerhetsstaten og Big Brother, er det ikke en protest å høre når regjeringen vedtar lover som åpner for den totale vilkårlighet: for hvem kan se inn i hjernene på arbeidsgivere og utleiere og avgjøre hva som foregår inne i hodene deres? Dette er virkelig en krenkelse av den personlige integritet. Men bare det skjer i den gode saks navn, er det helt OK.

Gangås varsler at hun kommer til å gripe inn overfor flere annonser.

Krangler om norskkrav
http://www.dagsavisen.no/innenriks/article2214728.ece

Vi i Document ønsker å legge til rette for en interessant og høvisk debatt om sakene som vi skriver om. Vennligst les våre retningslinjer for debattskikk før du deltar 🙂