Kommentar

Det som mangler i Gudmund Hernes’ story om at Norge og nordmenn hele tiden er underveis i en verden der alt og alle møtes, er en forståelse av norsk historie. Å være norsk er så mange ting. Men det viktigste av alt er friheten forfedrene kjempet frem. Den nevner han ikke i det hele tatt.

Heller ikke at noen ønsker å innskrenke den friheten, eller hva verre er, overhodet ikke ser ut til å forstå hva demokrati og ytringsfrihet er.

Derfor hjelper det ikke å gå på norskkurs, hvis man ikke forstår ordenes dypere betydning. I diskusjon etter diskusjon opplever jeg at innvandrere ikke har forstått fenomenene i sin dypere betydning. De sammenligner fenomener på en overflatisk måte, og tror at fordi de ytre sett er like, så kan de stilles ved siden av hverandre: Hvis Israel har atomvåpen, hvorfor skal ikke Iran?

Et grelt eksempel er advokat Abid Q. Rajas baksidekommentar i siste Morgenbladet: «Boikott: jødehets eller politisk utspill?» Artikkelen er en eneste lang illustrasjon på at Raja ikke forstår hva ord betyr. Hverken når det gjelder utenrikspolitikk og internasjonalt diplomati, Norges plass i verden, Holocaust eller jødenes innflytelse. Under skrivingen ser han ut til å ha mistet hemningene helt.

Men når en velutdannet, integrert kar som han ikke holder styr på opp/ned, stort og smått – hvordan skal da andre kunne det?

For en sosialdemokrat burde Frihetens historie være et selvskrevent kriterium på hva som utgjør en nasjon. Mange av innvandrerne kommer fra land som ikke vet hva frihet er. Hvorfor våger vi ikke diskutere det? Hernes sier vi må bryte tabuene. Dette er et sentralt poeng, likevel diskuteres det nesten aldri. Skyldes det frykten for å bli stemplet som orientalist? Said har gjort mye skade.

Den norske friheten er selvfølgelig unik, likesom andre lands er det. Noen vil gjerne redusere den til nasjonalromantikk. Men historien om friheten er noe mer enn I.C. Dahls malerier eller P.A. Munchs historieskrivning. Det er også noe mer enn 1940-1945. Det er som Bjørneboe sier: Hva er det som får mennesker til å ofre sitt liv for frihet, når de ikke behøvde det? Hva var det som drev dem? Når noen kan finne på å sammenligne motstandsbevegelsen i Norge med palestinernes selvmordsaksjoner eller irakernes, så sier det noe om at norsk venstreside har gått i spissen for forsimplingen av retorikken.

Men den frihetstrangen som fikk Thomas Chr. Wyller til å drive illegalt arbeid inne på Grini, er også noe mer. Den er nedfelt i det beste av våre forfattere. Vi feirer 100 års Ibsen. Hva med en diskusjon om Ibsens frihetsprosjekt versus de utfordringer vi står overfor?

Mange ganger synes det meg som om vi svikter det som drev disse menneskene og det de skapte. Det er den friheten vi nyter godt av. Eller tror Hernes det stammer fra sosialdemokratiet alt sammen?

Les også

-
-
-
-
-
-
-
-
-

Les også