Kommentar

Det er godt å komme tilbake til Norge. Til det stedet en hører hjemme. Til et fritt land. På Balkan er det mange som ligger igjen i vegarenna. Alle er merket.

Som Slavenka Drakulic sa da vi snakket om manglende interesse/forståelse for Balkan-erfaringene: «Dere har ikke hatt krig på flere hundre år.» Da jeg forsiktig minnet henne om den tyske okkupasjonen, presiserte hun: «Dere har ikke hatt borgerkrig». Som er noe annet. Det river et samfunn i stykker. I Norge var det NS og medløpere som fikk bære skammen. Resten av samfunnet kunne reise seg, med rak rygg. Slik er det ikke i Bosnia. Der står fremdeles ruinene langs frontlinjen på vestre bredd av Neretva-elven. Bosnisk-norske A. sier de burde vært revet, for å viske vekk minnene. Men de lar seg ikke viske vekk, og han gir selv mange eksempler på det. Alt fra når vi snakker om kroatene, og hvordan de er. A. vervet seg 17 år gammel, og løy på seg et år for å bli med. Han bar uniform med de bosniske liljene. Kompaniet var ledet av kroater. Men så merket han at stemningen endret seg. En dag slapp ikke vaktene ham gjennom.

A. vil gjerne legge fortiden bak seg. Men den dukker stadig opp. Under et besøk på festningen på Hvar forstår mannen som selger billetter at han er muslim. Det er små ord, slang som røper tilhørighet. Han hisser seg opp og begynner å fortelle at at muslimene drepte to av hans brødre. «Men hva har det med meg å gjøre?» spør A. provosert. Det er borgerkrigen. «Var det du som drepte min bror/far?» Hvordan skal man kunne leve sammen, med slike spørsmål i bakhodet?

Kroatene i Mostar har bygget et kjempestort kors på toppen av fjellet på vestsiden. Det virker provoserende. Det er å gjøre korset om til en klubbe. Man får en ekkel følelse. Kroatene har en fortid med Ustasja. Det er merkelig at de ikke fornemmer hvilke assosisasjoner de fremkaller. Jeg nekter min sønn å kjøpe fotballdrakt med det kroatiske nasjonalsymbolet. Det var også Ustasjas. Kroatia har langt å gå før det blir visket ut.

Bosniakene har en egen likefrem menneskelighet. Det slår meg igjen. Og familien vi bor oss vet ikke hva godt de skal gjøre. Dette er Europas muslimer. Våre. Jeg står sammen med A. utenfor en av moskeene, da døren går opp og de troende kommer ut. Det er det uttrykket A. bruker – «troende». Jentene har hijab, men ofte er det bare et sjal, og mennene er helt hverdagslige. Det er ingen blikk som spør «hva gjør dere her?».

Nå skytser minaretene i været, høyere enn før, finansiert av penger fra Midtøsten formodentlig, for enhver med sunn sans ville heller reparert byens beste gymnas, som fortsatt er fullt av kulehull.

Livet i byen er bedagelig. En merker at det ikke skjer mye. Mennene sitter på kafeene. Ingenting skjer. Det er lett å bebreide folk og mentaliteten deres. Men folk har falt ned i et hull. De lever i en kollektiv depresjon. For krigen er slutt, men er likevel ikke slutt. Derfor greier heller ikke de norske bosniakene vende tilbake. Så lenge det ikke finnes en dynamikk som kan løfte dem inne i en tro på en bedre fremtid, greier de ikke vende tilbake. Da synker de selv ned i morasset. I en bokhandel med internasjonalt tilsnitt ser jeg boken til Gojko Beric «Letters to the celestial Serbs», og anbefaler den til den unge bokhandlersken, som må ha vært bare et barn under krigen. Hun svarer: «Jeg orker ikke lese slike bøker.»

Etter enhver annen krig setter den kollektive hukommelse seg i sving. Men etter en borgerkrig?

Her fungerer hukommelsen på en annen måte. Jeg spør min venn A. om en kjent kommandant på bosnisk side i Mostar. Han heter Homo. Lever fortsatt i byen. A. kjempet under Homo, som har spilt en betydelig rolle også etter krigen innen etterretning. En dag kom politiet og hentet A. Helt i begynnelsen av krigen mot kroatene ble rundt 15 ungdommer tatt og ført bort. Ingen har sett dem siden. Det finnes en video av bortførelsen, og på den finnes bilde av en mann som kan ha forrådt dem. Han lignet på A. De ble overbevist: det var ikke ham. Men slik fortsetter en borgerkrig å ete seg innover i sinnet.

Les også

-
-
-
-
-