Hans Rustad Nok en norsk professor, til overmål en historiker med Afrika som spesiale! viser seg ute av stand til å skille fakta og overtro om aids. Det er igjen Stig Frøland som svinger pisken, denne gang over Finn Fuglestad, som i en kronikk først betviler FNs aids-statistikk for Afrika, insinuerer bindinger til legemiddelindustrien, og så reiser tvil om årsaken til aids.
Det finnes ikke en opplest og vedtatt sannhet om årsaken til aids, og det må man kalle en spesiell situasjon, sier Fuglestad. Frøland er nådeløs: «Nei, Fuglestad, det spesielle i denne situasjon er at en professor i ved Universitetet i Oslo, om enn i et humanistisk fag, ikke har fått med seg ABC’en i en av de store medisinske katastrofene i vår tid.»
Tidligere har Frøland gått flere runder med professorer som forsvarte Fredsprisvinner Wangari Maathais paranoide konspirasjonsteorier om aids.
Man kan undre seg over norske akademikere, som til overmål har fagfelt som berører aids, at de ikke har fått med seg det som en normal gymnasiast vet. At professorer kan gå rundt og forfekte ren irrasjonalitet er utrolig. Hvordan det står til med fagmiljøet når de kan presentere slike tanker i avisene, uten blygsel?
I Norge er man opptatt av ytrinigsfriheten, den akademiske eliten vil den skal herske uinnskrenket. Ekstreme synspunkter vil man ikke ha. En høyreekstremist ble nektet å delta på journalistenes egen SKUP-konferanse. Begrunnelsen var sikkerhetsvurdering. Men kanskje også kultur/smak/stil? han passet ikke inn. Har man posisjon derimot kan man hevde temmelig ekstreme synspunkter uten at det får konsekvenser for omdømme eller posisjon. Jeg har lenge ment: trusselen kommer ikke fra ytre høyre, den kommer fra sentrum.
Helmut Kohl var inne på dette i et intervju igår: han blåste av NPD, som har fått 9,8 prosent i Sachsen og fikk ufortjent mye oppmerksomhet fordi de ikke ville markere Holocaust-dagen. Dette er tomtønner som romler. Foranledningen var et forslag fra Schröder om å innføre et forbud mot å demonstrere foran Holocaust-minnesmerker.
Ekstremhøyre er spedalsk i vår kultur. ATTAC og lignende org. kan bruke vold, og Fuglestads argumentasjon er i tråd med disse gode formål. Han ser på Mbeki som en David mot Goliat.
Først konspirasjonen:
«Hvor fører denne argumentasjonen hen? Det er ikke til å komme forbi at 25 millioner HIV-smittede i Afrika representerer et gigantisk marked for legemiddelindustrien, uansett hvor mye den måtte senke prisene – særlig hvis en får de vestlige landene til å finansiere det hele. Vestlig dårlig samvittighet koblet sammen med forestillingen om et døende kontinent er, for å si det brutalt, lukrativt på alle måter, også når det gjelder forskningsmidler (inklusive midler til utviklingsforskning). Dessverre er det også mange afrikanere som tror at rollen som offer er innbringende.
Ikke én sannhet.
Mer generelt må det være relevant at det finnes ikke én opplest og vedtatt sannhet om hva som forårsaker AIDS (dvs. immunforsvarssvikt) – f.eks. kun HIV-viruset alene eller ikke? – og hvordan AIDS bør behandles osv.; det finnes minst to. På den ene siden UNAIDS og legevitenskapens sannhet; på den andre siden sannheten til de såkalte dissenterne (mindretallet) anført av Peter Duesberg, professor ved University of California, Berkeley, og nobelprisvinner Kary Mullis. Hvem som har rett, er ikke opp til oss legmenn å avgjøre.»
«Men denne nærmest totale mangelen på konsensus, kombinert med et delvis vellykket forsøk på å demonisere den ene leiren, forekommer meg å utgjøre i seg selv en nokså spesiell situasjon. Og som poengtert ovenfor, i det minste den statistiske delen av UNAIDS/legemiddelindustri-versjonen kan det settes spørsmålstegn ved. I denne sammenheng er Sør-Afrika i ferd med å utvikle seg til å bli en slags slagmark, fordi både president Tabo Mbeki og hans kvinnelige helseminister Mantombazana Tshabalala-Msimang klart må regnes blant dissenterne.
Motoffensiv.
UNAIDS/legemiddelindustrien vant på en måte første runde – en lyktes i å sverte Mbeki i vestlige massemedier og i å tvinge ham til å modifisere sin politikk. Men så ble Mbeki gjenvalgt (i 2004) med en større prosent av stemmene enn selveste Nelson Mandela i 1994 (i seg selv oppsiktsvekkende, hvis en velger å tro på svartedau/utviklingskatastrofe-versjonen). Og i desember samme år begynte så motoffensiven, i form av en artikkel i et regjeringsorgan hvor det ble rettet tungt skyts mot ett spesielt medikament (nevirapin) og hvor legemiddelindustrien og faktisk også USAs helsemyndigheter ble beskyldt for å ville gjøre afrikanerne til forsøkskaniner. Davids kamp mot Goliat? «
