Kommentar

Det er mange måter å unngå diskusjon på. En hersketeknikk er å benekte at problemet eksisterer, en annen er å spille uvitende eller uskyldig og sette opp en «jeg aner ikke hva du snakker om»-mine.

I dette sistnevnte tilfellet unngår man å bli konfrontert med det ubehagelige. Man driver mentalhygiene for åpen scene, på andres bekostning.

En slik fremgangsmåte velger forsvarerne av dagens politikk stadig oftere når de konfronteres med ubehagelige fakta.

Lat som om alt er i sin skjønneste orden, selv der hvor en benektelse virker så frekk at den tar munn og mæle fra motparten.

En slik borgerlig gid-a-meg-holdning viste direktøren ved Ullevål sykehus da hun møtte overlege Stig Frøland til debatt i Dagsnytt Atten før jul.

Frøland hadde skrevet et innlegg i VG Debatt der han konstaterte at hijab var i ferd med å bli snikinnført ved norske sykehus uten diskusjon. Oslo universitetssykehus har derfor bare regulert og fastsatt noe som tilsynelatende er praksis ved å innføre en standardisert hijab for sykehus.

Oslo universitetssykehus har nylig åpnet for full adgang til å bære hijab for helsepersonell. I kjølvannet av dette har så fagdirektøren for medisin og helsefag i Helse Sør-Øst sendt brev til alle sykehus i regionen med anmodning om at bruk av religiøse hodeplagg som del av sykehusuniformen vurderes.

Åpenbart gjelder dette også for leger og sykepleiere.

Enkelte sykehus har i realiteten akseptert bruk av hijab i flere år, tilsynelatende uten noen åpen, prinsipiell debatt.

Men dette er å omgå viktige problemstillinger. Hva slags holdninger har personale som lar sin personlige religiøse overbevisning trumfe forholdet til pasienten? Hva ligger bak når deres religiøse overbevisning betyr så mye for dem at de må flagge det på jobb? Hva da med pasientens behov? Er det ikke dét som skal være i sentrum? spurte Frøland.

Han viser til noe som er eller har vært opplagt: at der hvor behandlerens holdninger kolliderer med pasientens, skal behandleren parkere sine synspunkt. De har ikke noe i en jobbsammenheng å gjøre. Det er velkjent at muslimer kommer fra kulturer som har vanskelig for å akseptere homofile. Hvis man velger å bære hijab, velger man å overse denne skepsisen og heller understreke sin religiøse overbevisning. Denne mangelen på sensitivitet vil trolig vekke pasientens skepsis og mistillit. Er ikke dette nokså innlysende?

Det er et uomtvistelig faktum at en betydelig del av den muslimske befolkning i europeiske land (og selvsagt i muslimske land) inntar en meget kritisk holdning til mange aspekter ved moderne, vestlig livsstil. Dette gjelder blant annet seksuell atferd og seksuelle minoriteter, ikke minst homofile, alkohol- og narkotikabruk.

Holdningene overfor HIV-infeksjon er til dels meget negative; en profilert Oslo-imam har således forkynt at dødsstraff er passende for en HIV-pasient som smitter en annen.

Samtidig er kartlegging av pasientens forhold på de nevnte områdene ofte av helt sentral betydning for riktig diagnostikk og behandling.

For noen tiår siden var flere av de nevnte temaene svært følsomme, til dels tabubelagt, i dialogen mellom lege og pasient, også blant etniske nordmenn.

Disse barrierene er nok i betydelig grad brutt ned i dag, ikke minst på grunn av aidsepidemien.

Fortsatt krever likevel en åpen samtale om slike temaer et uttalt tillitsforhold mellom helsearbeider og pasient.

Men i stedet for å ta en slik debatt om alvorlige spørsmål i forholdet behandler/pasient, later Oslo universitetssykehus som om det ikke er noe problem.

Det er uklart hva som egentlig er motivasjonen bak hijabutspillet nå.

Bunner det kun i naiv perspektivløshet? Eller er det et uttrykk for moteriktig politisk konformitet? Eller begge? I en tid da idealet om pasientautonomi står sterkere enn noen gang, er det oppsiktsvekkende og forstemmende at pasientenes situasjon ignoreres til fordel for religiøse minoriteters ønsker og krav.

Da Tove Strand Gerhardsen møtte Frøland til debatt, førsøkte hun først å bestride hans syn. Men da det ikke førte frem, la hun seg på en annen linje: I alle hennes år ved Ullevål sykehus hadde hun aldri hørt at hijab hadde skapt de problemer Frøland påpekte og var redd for.

Hva skulle Frøland svare? Skulle han svart at hun enten gjør en dårlig jobb eller viser en utrolig forslagenhet? Ikke lett, noen av delene. Svaret, «jeg aner ikke hva du snakker om», er avvæpnende. Det kortslutter all diskusjon, for det er ikke noe å diskutere. Alt er i sin skjønneste orden.

Dette var borgerfruenes fremgangsmåte i det gamle Christiania på 1880-tallet, overfor syfilis og andre kjønnssykdommer. Den brutale sex-virkeligheten, bordellene, de prostituerte, sykdommene var det unevnelige. Man lot som ingenting.

Det er der vi er tilbake nå, i vår såkalt opplyste tid.

Vi har fått den samme bornerthet som for to århundrer siden. Så kort varte opplysningstiden.

 

http://pluss.vg.no/2012/12/17/1059/1059_20312905

http://tv.nrk.no/serie/dagsnytt-atten-tv/nnfa56121712/17-12-2012#t=31m23s