Kommentar

Foto: Marko Djurica / Reuters / Scanpix.

Uansett hvor store anstrengelser samfunnet gjør for at den enkelte skal få leve ut sitt kjønnsliv så ubesværet som mulig, blir det tilsynelatende aldri nok for den støyende lobbyen som har dette som sin fremste kampsak.

Arbeiderpartiets stortingsrepresentant Anette Trettebergstuen går torsdag ut i VG og forlanger et forbud mot såkalt konverteringsterapi, som tar sikte på å gjøre heterofile av personer som ikke er det. Norge skal være et «fyrtårn for LHBTI-rettigheter», mener hun (hva galt har nå Q gjort?).

Det er i grunnen underordnet hvorvidt dette isolert sett er en god idé eller ei, selv om man stusser ved tanken på at kjønn kan skiftes på dagen, mens legningen beskyttes av straffeloven.

Problemet er de tallrike utslagene av en prioritering av interessene til seksuelle minoriteter, mens det aldri er noen som lenger forsvarer interessene til barnefamilier eller de som måtte ønske å stifte en sådan. Samtiden flommer ganske enkelt over av kjønns- og legningsmas, ikke minst homo-mas.

Fenomenet vi er vitne til, er en prioritering av individuelle særinteresser på seksualitetens område som ikke står i noe som helst fornuftig forhold til energien samfunnet bruker på de kollektive interessene. Hvor demokratisk er det å nedprioritere majoritetens behov? Hvor fornuftig er det?

For uansett hvor enige og påpasselige man blir med at individer ikke skal diskrimineres på grunn av reelt kjønn, opplevd kjønnsidentitet eller seksuell legning/orientering, er det ikke til å komme forbi at sivilisasjonen, som kommer alle til gode, bæres frem over tid av at folk a) gjør produktivt arbeid og b) setter barn til verden. Det siste skjer i de aller fleste tilfeller med nokså klassiske selvhjulpne metoder.

Norge lykkes for tiden spesielt dårlig på dette punktet. Det samlede fruktbarhetstallet blant kvinner i Norge har sunket i snart ti år på rad, og var i 2018 nede i 1,56 barn pr. kvinne, sammenlignet med 1,98 barn pr. kvinne i 2009. For kvinner uten innvandringsbakgrunn er tallet 1,50, altså enda litt lavere.

SSB, statistikkbankens tabell 04232.

Denne katastrofale nedgangen tilsier at samfunnet burde bruke mye større ressurser på å tilrettelegge for et normalt familieliv med barn, og ikke prioritere for eksempel det å straffeforfølge noen som måtte gjøre forsøk på å «omvende» homofile. I stedet glimrer debatten om de manglende barnefødslene med sitt fravær.

Omtrent det eneste som er kollektivt i dag, er egosentrismen, for ikke å si narsissismen. Den viktigste rettigheten er å kunne knulle hvem man vil uten ubehagelige konsekvenser og i overbevisning om egen fortreffelighet. Den seksuelle friheten kom inn mens mange andre friheter forsvant ut.

Det er den samme innstillingen som gjør at abort nærmest er blitt et sakrament i det sekulære samfunnet. Typisk er det da også at en uhyre forsiktig innstramning i abortloven, som forbyr å abortere én tvilling, har sendt gamle og unge hardcore-feminister ned i skyttergravene.

Abortdemonstrasjon foran Stortinget 17. november 2018. Foto: Trond Reidar Teigen / NTB scanpix.

Hysteriet er det samme som før, det er også slagordene, som «aldri mer strikkepinner». Skal tro hvem som lærer bort strikkepinneabort i moderne land i våre dager, etter et halvt århundre med legal abort? Kan man ikke engang tenke seg mer realistiske illegale alternativer etter John Irvings roman «Siderhusreglene»?

Viktigst av slagordene forblir uansett «retten til å bestemme over egen kropp». Lett er det ikke å forstå at intelligente mennesker lar seg overbevise av det. Barnet er ikke en del av morens kropp, men befinner seg inni morens kropp. Som Dennis Prager poengterer, er det ingen som spør en vordende mor hvordan det går med kroppen hennes.

Slagordet gjør ikke bare vold på språket, men også på logikken. For den som måtte møte opp på et sykehus og be om å få fjernet en frisk arm, ville høyst sannsynlig møte en smule motgang i sitt foretagende. Kanskje den retten ikke var uinnskrenket likevel? Og mon tro om ikke et slikt forsøk på å hevde den ville resultere i en mentalundersøkelse?

Slik Galileos kikkert var egnet til å overbevise seg om at planetene går i bane rundt solen, har moderne teknologi gjort det mulig å se at et foster er et komplett lite menneske etter mindre enn tre måneder. Så da går observasjonsviljen samme vei som språket og logikken: rett i dass.

For den som har beholdt disse kvalitetene, er det ikke til å komme forbi at abort er galt, slik allerede Hippokrates fastslo. Men abortforkjempere insisterer på at det ikke er galt.

Det ville være et stort fremskritt om man kunne bli enige om at ja, abort er galt, men det er dessverre nødvendig her i livet å gjøre gale ting av og til, så la oss likevel prøve ikke å gjøre det så fordømrade ofte, men heller ikke fjerne adgangen helt. I staten Louisiana har de folkevalgte nå kommet til at abort er litt mindre galt før fosterets hjerte begynner å slå. Det er en fornuftig innstramning.

Bekvemmelighetshensyn bør uansett ikke være nok til at friske barn hives langt ute i svangerskapet med samfunnets velsignelse. For hva er egentlig alternativet til å anspore folk til å stifte familie og akseptere anstrengelsene som ledsager gledene ved å få barn? Hva blir konsekvensene av å la være?

Vi er i ferd med å finne det ut. Selv i normale tider ville det ha vært ønskelig med en bedre balanse mellom individuelle og kollektive interesser. Under den åndelige og demografiske invasjonen som pågår i dag, er det kritisk for sivilisasjonen.

For mens flere nordmenn dyrker en nokså dekadent seksuell kultur, har vi fått parallelle samfunn hvor det ikke er rom for denslags moro. Pussig nok anser ikke feminister eller LBHTQIXNFZR-aktivister det heller som et problem at fremmede stammekulturer hverken tåler homofili eller abort, mens folk fra Vesten som aksepterer kjærlighet mellom personer av samme kjønn, får en skyllebøtte hvis de ikke kneler for den og applauderer den. Man forstår hvem aktivistene innerst inne er reddest for.

Det behøves mange selvbedrag for å tro at den flerkulturelle katastrofen egentlig er kjempegreier, men blant de største er forestillingen om at seksualkulturen fra islambeltet og andre områder i den tredje verden, som har høye barnetall også i Norge, i lengden kan leve side om side i harmoni med den seksuelle frihetskulturen hvor abort er etisk og seksuelle minoriteter fremheves som idoler.

For islamister er vestlige menneskers seksualkultur egnet til å gi en ambivalent reaksjon. På den ene siden ville de kanskje tenke det var best om de vederstyggelige sluttet med skittenhetene sine, for heller å bli gode muslimer.

Men islam kan også vinne frem hvis folk i Vesten som ikke er muslimer, slutter å reprodusere seg selv. Etter den tankegangen er abort og homofili hos vestlige helt topp. Jo mer abort og jo mer homofili, desto færre vantro og desto kortere tid igjen til overtagelsen. Så kan man alltids hive de vederstyggelige ned fra et tak når det ikke er så mange igjen av dem.

Vanlige mennesker fornemmer denne motsetningen. Men aldri i livet om de blautfiskene av noen politiske representanter de har, vil erkjenne den. Styrt avvikling mot selvutslettelsen og underkastelsen er mye behageligere. Inntektene fra salget av forfedrenes formue kan drikkes opp så lenge man ikke trenger å sette av noe til etterkommerne. Og til helvete med kulturen som var her fra før.

Livet er som kjent krevende, og dødskulturen er lettest av alt. Norske politikere ser ut til å velge døden.

Livet i Norge vil uansett fortsette på ett eller annet vis. Men flere ressurssterke nordmenn ser ut til å være skeptiske til hvordan det livet vil arte seg, og har gardert seg og etterkommerne med eiendommer i land som i det minste ikke bruker så vanvittig mye av egne penger på å finansiere sin egen utslettelse så fort som mulig – gjerne USA eller land i Sør- eller Øst-Europa. De som ikke har en festning, blir overlatt til seg selv.

Ingeniørene i Romerriket måtte stå under broene de hadde bygd da de første troppene gikk over dem. Kanskje det burde være boplikt for politikere når deres mandat er over?

 

Kjøp Oriana Fallacis bok her.