Kommentar

– Jeg har problemer med å finne et eneste godt argument mot at en politiker kan stille til valg og representere sitt parti på Stortinget iført hijab, skriver redaktør Bjørgulv Braanen på lederplass i Klassekampen 8 mai, og legger til at han ikke kan forstå annet enn at de ville ha blitt en pryd og en fest for enhver parlamentarisk forsamling.

Jasså, sier du det?, tenker jeg – for personlig kan jeg tenke meg opptil flere. Men i utgangspunktet har jeg forståelse for at det er problematisk for forkjemperne å se hva et tørkle i ytterste konsekvens kan bety for det øvrige samfunn, for argumentasjonen man fører er ikke nevneverdig konsekvent. Man har kanskje ikke bestemt seg for hvilket argument som fremstår som mest plausibelt riktig enda?

Debatten om hijab preges så langt av to hovedperspektiver, men de står til gjengjeld i direkte motstrid til hverandre. Det ene utmerker seg med en fullstendig mangel på logikk og kan knapt taes alvorlig sett i lys av hvor forferdelig viktig dette temaet later til å være for både bærere og forkjempere. Det andre er langt mer sannsynlig, men det innebærer logiske konsekvenser som etter min mening ikke fremstår som fullt så festlige som Braanen vil ha det til – og langt fra noen pryd for en eneste forsamling jeg kan komme på i farten.

Men så lider jeg da også, i skarp kontrast til herr Braanen, av den ulempen å være en kvinne uten noe umiddelbart ønske om å iføre meg hijab – hvilket naturligvis bør bemerkes i denne anledningen. Jeg kan følgelig ikke påberope meg å være særlig objektiv i dette spørsmålet.

Det ene argumentet går ut på at tørkleet bare et stykke bekledning som alt annet. Derfor må det aksepteres brukt som et fritt, privat valg.

Det andre er at tørkleet er et viktig religiøst bekledningsstykke. Derfor må det aksepteres brukt som et ufravikelig påbud for religiøse.

Begge argumentene gjør seg sterkt gjeldende i den offentlige debatt – og ikke sjelden samtidig. Det er bare en liten hake; det er på ingen måte mulig å godta begge disse forklaringene på en og samme tid.

1) Tørkleet må aksepteres fordi det ikke betyr noe – og går under privat, fritt valg.

2) Tørkleet må aksepteres fordi det betyr en hel masse – og går under religionsfrihet.

Hvis tørkleet ikke betyr noe som helst, så er vi altså vitne til at mange som vanligvis ikke forbindes med magasiner som «Kvinner og Klær» bruker mildt sagt forbausende mye tid og energi på å kjempe for et klesplagg som ikke er viktig for noen, og at svært mange engasjerer seg i hittil ukjent skala for retten til å bruke noe ingen har noe uttalt behov for å ha rett til bruke.

Ser vi nærmere på argument nummer 2, da ser vi et helt annet bilde. Men da må det også stilles spørsmål ved den enkeltes valgfrihet i denne forbindelsen. Det er fordi ethvert symbol har en praktisk betydning og funksjon.
Og det muslimske tørkleet er neppe noe unntak; det er alle anstrengelsene et helt klart bevis for.
For dersom tørkleet ikke hadde noen symbolverdi hadde ikke denne diskusjonen tatt så stor plass i det offentlige rom: Det var ingen som insisterte på a) retten til å bruke det alle steder og b) å få det øvrige samfunn til å akseptere bruken alle steder eller c) hvor viktig det er for muslimske kvinner å bære tørkle og oppfordre til respekt/toleranse for dette.

På bakgrunn av dette må forestillingen om at det muslimske tørkleet bare er en bekledningsgjenstand som alle andre blankt avvises.

Da må vi forholde oss til argument nummer to, og det betyr at tildekningen av kvinner er religiøst betinget og derfor et symbol som har en funksjonsverdi. Betydningen kan man blant annet finne i disse Suraene:

Sura Al-Ahzab 59: Oh Profet! Sig til dine hustruer, deres døtre og de troende kvinder, at de skal dække sig helt med deres ydre klædning. Det er det bedste for dem, så de kan kendes og ikke generes. Og Allah er den evige Tilgivende og den mest Barmhjertige.

Sura Al-Ahzab 24: Og sig til de troende kvinder, at de (på samme vis som mændene) skal sænke deres blikke, (når de ser fremmede mænd), og bevare deres dyd og ikke åbenbare deres (naturlige og kunstige) skønhed, undtagen hvad der er åbenbar af den, og at de skal trække deres hoveddække sammen om deres bryster og ikke åbenbare deres skønhed, undtagen over for deres ægtemænd.

Muhammeds hustruer dekket seg altså i sin tid for ikke å friste andre enn deres ektemann og for å vise sin dydighet. Det var det tørkleet betydde da, og det er høyst sannsynlig at det er det tørkleet betyr nå. Ikke mer og ikke mindre.

Det må uvegerlig åpne for en analyse; hva signaliserer så tørkleet i dagens samfunn? Det finnes noen svært nærliggende og logiske konklusjoner hvis vi ser på tankegangen bak – og følgelig årsaken til – det faktum at kvinner forventes å dekke seg til overfor omgivelsene:

1. Tørkleet signaliserer først og fremst at bæreren tildekker seg for ikke å friste menn seksuelt.

2. Dersom det er kvinnens ansvar å dekke seg til for å unngå å friste menn, signaliserer tørkleet også at det er kvinnens ansvar å unngå å bli sjenert av de samme fristede menn. Det vil igjen si at tildekningen i utstrakt grad symboliserer kvinnens ansvar for å unngå seksuell trakassering, krenkelser, voldtekt etc.

3. I tillegg er tørkleet et kjennetegn på kvinnens tilhørighet til islam, en kvinne som er ikke-tilgjengelig fordi hun blir beskyttet av andre med de samme, muslimske ærbarhetsbegrepene.

Sannsynligheten for at denne tolkningen er riktig er relativt stor – ellers fremsto det ikke som så utpreget religiøst viktig eller som en ditto rett/plikt/behov for muslimske kvinner å bære tørkle som det tydeligvis gjør for svært mange. Kanskje særlig for dem som støtt er fremme i det offentlige for å fortelle hvor stolte de er av tørkleet sitt og hvor viktig og (ikke minst) frivillig dette valget er for dem personlig.

Så spørs det hvor personlig vi skal mene at dette valget bør være – hvis vi for eksempel ser det i forhold til det multikulturelle samfunnet blir tørkleets signalverdi særdeles relevant for alle ikke-muslimske, europeiske kvinner eller muslimske kvinner som ikke bruker slør:
For bruker vi tankegangen og logikken som åpenbart ligger bak tørkleets funksjons- og symbolverdi, så får også fravær av tørkle en bestemt betydning. Og hva innebærer i så fall det?

1. Fravær av tørkle betyr først og fremst at kvinner uten tørkle frister menn.

2. Av det følger at fravær av tørkle betyr at kvinnen selv er skyld i eventuell seksuell trakassering og voldtekt begått av mennene hun frister ved ikke å bære tørkle.

3. Fraværet av tørkle symboliserer videre at kvinnen er ikke-ærbar, tilgjengelig og ikke har noen tilhørighet til noen spesiell gruppe. Således er hun nærmest allemannseie, om vi skal følge signalverdien av tørkleets egen logikk.

Den mest sannsynlige tolkningen av tørkleets reelle funksjon og betydning for fravær av samme får nødvendigvis en ubehagelig konklusjon: da må tørkleet impliseres som en del av forklaringen på at muslimske menn er sterkt overrepresentert på voldtektsstatistikker i hele Europa, hvor offeret så godt som alltid er ikke-muslimske kvinner. Herunder kommer voldtektsforsøk og seksuell trakassering. Det ikke bare forklarer litt, men det er også fullt mulig at det kan være en medvirkende årsak.

At tørkleet kan være en medvirkende årsak til mange muslimske menns manglende respekt for europeiske kvinner har sammenheng med at bruken av alle symboler sender ut to signaler til samfunnet:

Symboler uttrykker ikke bare hvem og hva bæreren er, men også hvem og hva alle ikke-bærere er. I tilfellet med muslimske kvinners tørkle uttrykker de ikke bare at de selv er ærbare, men samtidig uttrykker de at alle andre kvinner ikke er det.

Dersom bruken av tørkleet innebærer den opprinnelige betydningen i både religiøs og praktisk forstand – og det er ingenting som tyder på noe annet mht hvor intens og omfattende debatten om retten til å bære tørkle er, et engasjement som overhodet ikke lar seg forklare dersom det ikke betyr noe og bare er et hvilketsomhelst annet plagg – er det grunn til å tro at bruken av tørkle kan være en medvirkende faktor til seksuell sjikane og voldtekt begått av muslimske menn. I verste fall fungerer tørkleet som en legitimering av samme.

Noen mener tørkleet er et uskyldig symbol som er frivillig valgt, og at det vil hjelpe muslimske kvinner å komme frem på den offentlige arena. Andre mener at det ikke er fullt så uskyldig og brukes under tvang, og at muslimske kvinner får ordne seg på annet vis.

Uansett er det på høy tid å rette oppmerksomheten mot den fagre og festlige hodepryd – og ikke minst valgfriheten hva gjelder et symbol som nødvendigvis har en bestemt signalverdi.
Kanskje særlig er det viktig å rette søkelyset mot de som fremstår som tørkleets forkjempere, og de som proklamerer sin soleklare rett til å ta valget om å bære et religiøst symbol på alle samfunnets arenaer. Har de egentlig en soleklar rett til akkurat dette valget?

For ved sitt valgte signal til omgivelsene har de samtidig tatt et valg for alle andre. Et valg som får konsekvenser for oss og våre døtre.