Kommentar

Historieprofessor Finn Fuglestad fortsetter sin kamp i Aftenposten idag mot «legemiddelindustrien» i form av påstander om at aidsepidemien i Afrika er overdrevet. Han hevder at statistikk som belegger omfanget av tragedien, ikke er troverdig. For Fuglestad er «legemiddelindustrien» et større problem enn aidsepidemien, og han lar oss lese mellom linjene i sin polemikk at det er legemiddelindustrien som står bak UNAIDS statistikk over omfanget av hiv og aids i Afrika. Han har fått en hang-up.
Nå er det en gang legemiddelfirmaer som distribuerer og selger legemidler, og for hiv- og aidsrammede er det antagelig viktigere å få medisin enn at noen firmaer tjener penger på det. Programmene betales gjennom offentlige og private givermidler, fra USA, Norge, Microsoft-gründerens veldedighetsstiftelse osv.

Det er ikke statistikken som er problemet for hiv-smittede afrikanere, men muligheten for å få adekvat hjelp og behandling. Medisiner blir endelig distribuert, takket være internasjonale givere og programmer, men Afrika mangler sykehuskapasitet, skriver Boston Globe/International Herald Tribune. Behandlingen av hiv/aids-pasienter har utviklet seg fra et «destruktivt kaos» til et «lykkelig kaos», sier Paul Zeitz i The Global AIDS Alliance: Nå gjelder det å bedre sykehuskapasiteten for å kunne behandle flere.

After battling for years to gain access to the antiretroviral drugs at reduced prices, many African countries are now struggling to train more doctors, nurses, and lab technicians, as well as set up programs to deliver the drugs. That effort will take years, say African doctors, Bush administration officials, and AIDS activists, who note that many countries are now running into capacity problems after enrolling just a few thousand patients in AIDS drug regimens.

Fuglestad mener at det må være et problem for Frøland og andre at de store dødstallene ikke fører til befolkningsnedgang i landene det gjelder, at statistikken faktisk viser en kraftig befolkningsøkning. Et annet problem, påstår Fuglestad, er at Botswana (som er hardt rammet av hiv/aids) ligger på topp i konkurranseevne: «det passer liksom ikke med forestillingen om et land som står på randen av stupet», ironiserer han.
Kanskje handler det om at mange nå får behandling.
Botswana har et av de mest effektive programmene mot hiv/aids i Afrika.

In Botswana, which runs perhaps the most advanced AIDS treatment program in Africa, lab technicians are daily processing 800 to 900 patients’ CD4 counts, which measure the immune system’s ability to fight off HIV; a similar-sized lab in the United States would handle at most 100 tests a day, AIDS specialists say. The Botswana program is enrolling several hundred new people a week, but the backlog grows: Most patients are waiting several hours before they see a doctor.

Det tok mange år før «legemiddelindustrien» gikk med på avtaler som sikret hiv/aids-medisiner til en pris som gjorde det mulig for afrikanske land å komme i gang med skikkelig behandling. Et av landene der hiv og aids ennå ikke tas helt på alvor, er Sør-Afrika, der president Thabo Mbeki foretrekker å bruke statlige penger på nye, kostbare jetfly til seg selv, enn til å sørge for medisiner og behandling for afrikanere med hiv/aids. Mbeki påstår at det ikke er sammenheng mellom hiv og aids. Denne typen arroganse koster mange menneskeliv, og Fuglestad bruker Mbekis arrogante synspunkter som et eksempel på det han kaller «politisk ukorrekt».
Mbeki er ikke politisk ukorrekt, men en uansvarlig leder som ikke lytter til vitenskap, og Fuglestad plasserer seg selv i samme kategori. Det ser ut til at det bekymrer ham mer at afrikanerne nå endelig har tilgang på medisiner, ikke at manglende kapasitet er blitt en ny flaskehals i kampen mot aids, eller at behovet for medisiner er så stort at det igjen kan bli vanskelig å få tak i nok. Det handler ikke om statistikk, som Fuglestad mener, men om den faktiske situasjonen, nemlig at behovet for behandling er enormt.

Many places, even entire countries, are still not ready to start programs. In the small West African nation of Guinea-Bissau, a shipment last month of Brazilian-made antiretroviral drugs arrived at the airport — and there it sits, because the country does not have trained health workers to oversee distribution.

But Dybul also was forced to confront some bad news this month when he learned that manufacturers of two branded drugs currently purchased by the US program would soon have trouble meeting orders because of the increased demand. Officials from Bristol Myers Squibb, which produces stavudine, and Merck, which makes efavirenz, suggested to the US grantees that they either not take on new patients or they begin using stocks on shelves, according to three program directors who talked with the pharmaceutical representatives. The president’s AIDS plan currently encourages program directors to keep a backlog of six months of drugs in case of shortages.

Several heads of US-funded AIDS programs said the projected drug shortages raise long-term concerns about whether pharmaceutical companies or generic manufacturers have the capacity to keep up with rising future demands.

Still, the biggest long-term problem for AIDS treatment programs is the lack of trained health workers, specialists said.

Afrikanske land må utdanne flere leger og sykepleiere, og betale bedre lønninger.

Staff level hurts AIDS fight

AIDS overwhelms African health systems