Kommentar

Debatten om formålsparagraf i barnehave og skole er bare en forsmak på hva vi har i vente når Gjønns-utvalget legger frem sin innstilling om statskirkeordningen, skriver samfunnsredaktør Erling Rimehaug i Vårt Land.

Et kristent land – hva ellers?

«Alt tyder på at flertallet kommer til å gå inn for en eller annen form for fri folkekirke. Men hvis statens verdigrunnlag ikke lenger «forbliver Den Evangelisk-lutherske Religion», som Grunnloven sier i dag – hva skal det da være? Det må politikerne ta stilling til i neste periode.»

Rimehaug argumenterer for at verdier må forankres i noe, og at det naturlige er den kristne kulturarven. Dette er kultur, ikke tro.

«i en norsk sammenheng må vi kunne snakke om å være kristne, i den forstand at vi slutter oss til de verdiene kristendommen har bidratt med – uten å bli grillet med spørsmål om dogmer eller enkelte bibelsitater. Slik kan vi begynne å tenke på begrepet ‘kristen’ på en måte som ikke er monopolisert av den pietistiske kristenforståelsen»

Sier Gunnar Stålsett og bruker ordet «kulturkristendom». Det lyder ikke helt godt. Den kristne kulturarven er en grei betegnelse.

Hva ligger i det? Historie, simpelthen. Trond Berg Eriksen sa en gang at han trodde på historien. Det var meningsløst for meg den gang. Men i dag vil jeg si det samme: bevisstheten om at vi har en historie fyller mer og mer, blir viktigere og viktigere. Det er på det konkrete, og på symbolplan: fresker, kirker, gater, bøker, viadukter, plasser og byer, landskap. På symbolplan: Jesus er noe av det kraftigste symbolet i vår kultur, filosofi, kunst, erkjennelse, kampen for den politiske frihet.

De såkalt kristne er i klem. Opplysningstiden har gjort noe med vår Guds-forståelse. Det går ikke an å skru klokka tilbake. Vi har spist av kunnskapens tre. Men å være moderne menneske betyr å leve med mange motsetninger. Når kristne fremstår som kjedelige og uinteressante er det fordi de unngår mange av de motsetninger som «vanlige» mennesker lever med. (De kristne oppfatter det som fristelser.) Jeg synes i det hele tatt ordet «å være kristen» i seg selv ikke klinger godt. Å etterligne Kristus i vår tid er vanskelig, for ikke å si nesten umullig.

Denne prosessen med å bli skubbet ut av det trygge, gitte, uten mulighet til å tro som før, rommer også muligheter: bare ved å leve med alle motsetningene har man noen mulighet til å nærme seg Gud.

Det er noen dører som er lukket bak oss, noen historiske og erkjennelsesmessige punkter som er overskredet. Holocaust er ett slikt punkt. Det er ikke akkurat noe man blir ferdig med på en generasjon eller to.

Det er en gammel debatt at kristne ikke deltar i, eller spiser av den borgerlige kulturen. De er moderne ytre sett; går på kino, leser de samme bøkene som andre. Men lever ikke på the cutting edge, hva film, musikk, politikk angår. De befinner seg trygt i midten. Politisk tilhører de også et vammelt, lunkent sentrum/venstre. Kan det være mulig at Kristi lære ikke tilsier standpunkter som går på tvers av det bastante flertall?

Jesus var da ikke slik. Om noe var Jesus preget av det radikale, han gikk til roten.

De kristne er blitt normalisert. De har opptatt i seg mye av den humanetiske kulturen rundt seg. Den er velmenende og vassen. Ingenting å dø for. Det er blitt en kristendom uten bjeller.

Oriana Fallaci er anmeldt i samme avis, og Arne Olav L. Hageberg har faktisk gått inn i boken og gitt den en sjanse! Det er uvanlig.

«Boka har gitt uttrykket «sydlandsk temperament» nytt innhold for meg. Fallaci makter i imponerende grad å holde oppe en ekstrem intensitet uten å trette ut leseren. Bare i liten grad kjenner jeg meg følelsesmessig lammet, selv etter å ha lest 277 sider med skjellsord, doble utropsspørsmålstegn (!?!), sitater-som-er-skrevet-slik-som-dette, finurlig setningsbygning og innskutte personlige brev med tirader som: «Herr biskop, dersom Jesus Kristus hadde vært så uheldig å befinne seg i Casertas katedral den søndagsettermiddagen, ville man ha vært vitne til helt andre scener enn den med fariseerne i templet. Han ville ha gått løs på Dem, slått Dem ned og sparket Dem etter ræva hele veien ut på piazzaen. Her ville han ha tildelt Dem så mange neveslag i ansiktet at De selv i dag ikke engang ville være i stand til å spise tynn tomatsuppe med sugerør.»
Fallaci kaller seg selv en kristen ateist. Kristen i betydningen en beundrer av Jesu liv og lære og den kristne kulturen. Ateist i betydningen ateist. Resultat blir som ventet: en svært personlig tro som forkaster læren om å vende det andre kinnet til, men bruker hendelsen i templet for alt hva den er verdt (og litt til). Hun ærekrenker og fordømmer og skjeller ut og oppfører seg kort sagt slik mamma og pappa har lært oss at vi ikke skal.»

Motstanderne har aggresjon. Lars Gule er hissig, og i Dagbladet i dag får han frem at Valgerd sier motstridende ting: livssynsnøytralitet eller veridnøytralitet. Trolig vet hun ikke selv at hun sier forskjellige ting.

Hvor kjedelig, ikke å kunne ta det vesentlige ved Lars Gule. Det strutter av motsetninger! Gule har en fortid som would-be terrorist for palestinernes sak. Han rakk ikke å bli bombemann, og har sonet for det. Men historien forsvsinner ikke med det. At han er Midtøsten-kjenner og leder av HumanEtisk Forbund betyr mange hatter, mange roller, og noen ganger flyter de over i hverandre. Gule er god når han kritiserer islamistene, mindre god når han kritiserer kristne og maler fanden på veggen. Gule har noe fanatisk ved seg når han diskuterer kristendom, som kommer godt med når han slåss mot virkelig fantatikere. Det er som Aarnes skrev: de som ikke anerkjenner eksistensen av en religiøs dimensjon må ikke få ødelegge debatten om den.

Det er liten tvil om at de såkalt sekulære, progressive mobiliserer til en kamp for et livssynsnøytralt offentlig rom. Jfr. Dagbladets svartmaling av Fellowship Foundation.

Erling Rimehaug var selv med i Dagsnytt Atten igår, sammen med Steensnæs, og lot Djupedal og Stoltenberg drive på. Motstanderne er ikke bundet av noen sannhetskriterier. Når noe kan fremstilles som mørkemenn, gjelder ikke vanlige saklighetskriterier. Men da er det kanskje grunn til å gi svar på tiltale??!!! I stedet disse pyntelige svar. Da taper man debatten, som Rimehaug selv er inne på.

«Den politiske debatten så langt er avskrekkende. Den har pendlet mellom å ta «mørkemannen Høybråten» og skape uvilje mot Kristelig Folkeparti – og å bygge opp KrF ved å tegne fiendebilder av verden rundt. Human-Etisk Forbund har maktet å få det kristne kulturgrunnlaget til å framstå som kristenfundamentalistisk tvang. Er det mulig å få en politisk debatt som hever seg fra dette planet?»

Noe rører seg der ute. Ta tilbake verden!

Araberne kommer!

Les også

-
-
-
-
-
-

Les også