Kommentar

Dagbladet har lenge flørtet med ultraliberale og illiberale tendenser, hvilket går ut på det samme. Ett stikkord er den nye antisemittismen. Avisen legitimerer en retorikk som på en dannet måte uttrykker jødefiendtlige holdninger.

En liberal avis som tar tradisjonen og verdiene på alvor ville i dag advart mot at indignasjonen fortrenger fornuften og går over i grumsete antipatier. Den ville sett fallgrubene som konflikten mellom Vesten og islam innebærer og forsøkt å formidle. Istedet er Dagbladet blitt et kvasiradikalt, populistisk oppgulp, hvor selv utsendte korrespondenter ikke aner hva de skriver om.

Eva Bratholm holdt i en kommentar 6. januar et oppgjør med paranoiaen som hun mener har grepet USA: Paranoid onkel. Det var mens alle flyene ble innstilt. For å gjøre poenget tydelig må hun ty til karikaturer: som det at ett av flyene ble holdt tilbake fordi en seksåring hadde «feil» navn. At Al-Qaida hadde booket inn en mann juleaften fra Paris, men unnlot å møte opp, passet ikke inn. USA har forspilt det de hadde av goodwill og driver nå utpressing, hevdet Bratholm og nevnte at USA nå forlanger at Australia oppgraderer 70 havner, og at sikkerhetstiltakene må være på plass 1. juli, ellers vil australske skip bli nektet adgang til amerikanske havner.

Bratholm aner tydeligvis ikke at dette er resultat av en FN-avtale gjennom den Internasjonale maritime organisasjonen, IMO, som også Norge deltar i, og som er godt kjent fra media.

Latterliggjøring og karikatur er velkjente hersketeknikker fra venstreradikalismens dager. Jeg må med skam bekjenne at jeg selv var blind for dens forvrengning av sannheten. Systematikken. Alt for effektens skyld. Arven etter Agitprop og bolsjevikene.

Det er helt tydelig at denne teknikken har fått et nytt oppsving, og er oppgradert til nye versjoner. Den er anti-intellektuell i sin natur, og som sådan frastøtende.

Debatten som Steinar Lem utløste med sin kronikk om islam viser helt tydelig at Dagbladet kunne spilt en konstruktiv rolle som debattorgan, hvis avisen i større grad hadde sluppet til motforestillinger. Dessverre hører det med til sjeldenhetene.

Mer typisk er tirsdagens kronikk,Fordømmende rapport av Hege Ramson, lærer og representant for Palestinakomiteen. Ramson skal bevise at EU-rapporten om antisemittisme i Europa, som kommisjonen ville holde hemmelig fordi den utpekte muslimer som gjerningsmenn, er uvederheftig og useriøs.

Ramson kritiserer at rapporten ikke inneholder noen klar definisjon på antisemittisme. Et velkjent knep. Ramson ønsker selv å definere, jeg hadde nær sagt: hvem som er jøde.

I oppsummeringen av ulike EU-lands antisemittiske synderegister, nevnes f. eks en dansk biskop som 2. april 2002 sammenlikner Ariel Sharons aksjoner ved Fødselskirken i Betlehem med Kong Herodes, meritter på samme sted 2000 år tidligere. Uansett hva man synes om sammenlikningen, er den myntet på én statsleders konkrete handlinger, ikke jordens jøder.

Kong Herodes «meritter» var drap på alle guttebarn i Betlehem og omegn som var under 2 år, skildret i Matteus kap. 2. Her knytter man Sharons navn både til en grusom hersker og til forsøket på å drepe Jesus som spebarn. Det er neppe tilfeldig når en biskop benytter et slikt bilde, like like som det er tilfeldig når Finn Graff tegner Sharon i SS-uniform. Det er, for å sitere forskere, klassiske våpen i antisemittismens arsenal.

Ramsons kronikk er gjennomsyret av frikjennelse av muslimers ansvar for antisemittiske ytringer og angrep. Dette er også en velkjent teknikk: Uskyldiggjøring.

For å ramme jødene må Ramson bevise at de overreagerer og er irrasjonelle/ og eller bruker anklager om antisemittisme som våpen. Det gjør hun ved å kjøre et antisemittisk angrep ned i halsen på jøder som våget å klage:

Påsken 2002 skrev svenske Aftonbladet om den husarresterte Arafat i det beleirede Ramallah: korsfestede Arafat. Da forfattet lederne av det jødiske samfunn i Stockholm, Gøteborg og Malmø og lederen for det svensk-israelske forbund en protest mot pressens ensretning. Flere av rapportens premissleverandører og kilder har bånd til staten Israel.

Her står det meste: Vi merker oss tidspunktet: påsken, og Arafat som Jesus. For å mobilisere støtte for palestinerne rygger man ikke tilbake for antisemittiske stereotyper: jødene drepte Jesus, nå dreper de Arafat. Spikeren i kista: de fleste forfattere har bånd til staten Israel. Dette klinger truende. Jøder? eller holder det at man har uttrykt forståelse for Israel? Dette er et forsøk på å kriminalisere og kaste et mistenksomhetens skjær over alle som har sympati for Israel. Jeg fryser på ryggen. Det er den typen utsagn det er umulig å forsvare seg mot. Hvordan ville Palestina-sympatisører reagert hvis talsmenn for palestinerne ble brennmerket på samme måte?

Det er et eksempel på hva jeg vil kalle dannet bøllethet.

Innlegget er ikke verdt all verden. Det er mer systematikken i resonnementet, den konsekvente måten å argumentere på, som utarter til ren propaganda. f.eks. stusser Ramson over antydninger om at muslimer skal ha samarbeidet med nynazister. Dette høres underlig ut, for det går jo per definisjon ikke an. I Canada er det nettopp avdekket et slikt samarbeid.

Hvis muslimer begår overtramp så skyldes det «muskelbunten» Israel, og hvis jøder blir trakassert så skyldes det at det er så få jøder som tar avstand fra Sharons politikk.
Jo flere slike stemmer som når offentligheten, jo mindre jødehets vil det bli på grunn av Israels politikk.
Jøder har valget: vil dere være trygge så ta avstand fra Israels politikk. Det kan oppfattes som utpressing/trusler.
Det som støtter en negativ tolkning er neste setnig:

Rapporten styrker ikke slike stemmer.

Det å skrive en rapport som peker på at muslimer er blitt aktive antisemitter er m.a.o. en handling som øker jødehatet, og det er selvforskyldt. Setningen kan vanskelig tolkes på noen annen måte. Jødene har skylda uansett! Også i sin egen forfølgelse!

Les også

-
-
-
-