Kommentar

Herman Willis er et individ med egne tanker. De fleste reproduserer andres tanker, noe usammenhengende. Men det spiller ingen rolle hvis man har de rette replikkene.

Dekningen av norsk Midtøsten-politikk, som idag er uadskillelig fra innenrikspolitikk, har et absurditetens skjær. Man leser fra et partitur man ikke ser eller vil være seg bevisst, og den som påpeker det føler seg som Obstfelder, på feil planet.

Willis’ oppgjør med Cora Alexa Døvings lavmål av en kronikk om «Muslimen og jøden» er samtidig en diagnose over norsk selvforståelse. For det er det som er både fascinerende og skremmende: Behandlingen av og synet på Midtøsten er samtidig en beskrivelse av oss selv, vårt syn på verden, hvem vi ønsker å assosieres med.

Willis antyder omfanget, og ser det sikkert: Hva er det med Holocaust-senteret som ansetter et menneske som Cora Alexa Døving? Hennes forsøk på å sette likhetstegn mellom behandlingen av jøder i mellomkrigsårene og muslimer i dagens Europa er en parafrase over lettvinte moralske klisjeer. De er velkjente og nærliggende og tjener et politisk formål, og har lite eller ingenting med historisk virkelighet å gjøre. Døving ser ut til ikke en gang å være klar over banalitetene, og serverer dem i god tro. Man vet ikke om man skal le eller gråte.

Willis tar henne på kornet.

Det er totalt forfeilet å tro at dagens norske offentlighet har noe som helst med en forfatter som Eivind Saxlund å gjøre. Anne Holt deler ikke ideologisk seng med Øvre Richter Frich, men ved å hente sine eksempler fra litteraturen er det tydeligvis dithen Døving vil.

Men vi er ikke der. Dagens Europa er – ved siden av USA – det uten sammenligning mest tolerante samfunn i verdens historie. Det kan ha noe å gjøre med at vi har lært av Holocaust. Og Cora Alexa Døving hjelper i alle fall ikke mine muslimske naboer og venner ved å fremstille dem som ofre.

Hvis det er en gruppe som angripes og trues i dagen Norge, så er det jødene. Det er ingen ikke-muslimer som angriper moskeer, det er ingen ikke-muslimer som truer med å drepe for eksempel den pakistanske ambassadøren. De islamske landenes ambassader ser ikke ut som festninger. Den israelske gjør det.

Islamske barn og studenter sitter ikke som mus og skjelver for at noen skal oppdage hvem de egentlig er. Men det gjør jødiske barn og unge. På universitetene må de finne seg i å høre endeløse utlegninger om jødenes ditt og jødenes datt – hovedsakelig fra muslimske medstudenter.

Jeg har vært borti en del slike studenter. Samtalen begynner gjerne pent og høflig med alminneligheter, men ganske kvikt er man over på det uoppslitelige tema Israel. Ikke Kashmir, som burde vært mer nærliggende for de med pakistansk bakgrunn. Ikke Tsjetsjenia, der muslimer lider grusom overlast i hendene på kristne. Og slett ikke Darfur, der dødstallene er forårsaket av folk som selv hevder å være muslimer.

Nei, det er alltid Israel som er hovedtema.

I gamle dager latterliggjorde man lilla skjerf og fotformsko. Dette er dagens ideologiske motstykke, men det glir glatt ned. Døving har nylig forelest om «Muslimen som jøden» på et seminar i Menneskerettshuset, og skriver kronikker i danske aviser. Parallellen er kjærkommen hos mange. Den fyller et behov.

Det er en side som er helt fraværende i Døvings artikler: Den sterke antisemittismen, som gjør at jøder igjen må skjule sin identitet. Hun går i en stor bue rundt paradokser og realiteter, som de nye konspirasjonsteoriene og jødehatet.

Døving skriver: «De færreste kritikker av Israel har med antisemittisme å gjøre». Hvor har hun det fra? Er det en følelse hun har, eller er dette noe man har forsket på? I så fall: Hvordan har man forsket? Kjenner hun ikke til det usminkede jødehatet som spres i madraser og moskeer. Kjenner hun ikke til noe av det norske nordmenn sier om jødene straks mikrofonen er slått av? Vet hun ikke, eller vil hun ikke vite?

Med muslimene kan jeg ikke skjønne annet enn at det foreløpig går riktig bra. De fremstilles til og med som ofre for globaliseringen – hadde de vært jøder ville de (æresord!) ha fått skylden.

Men det er klart; den dagen våre muslimer anklages for å kontrollere fagforeningene, bankene, kommunistpartiene, storkapitalen, aviser, radio, fjernsyn og Hollywood er det fare på ferde. Når de også får skylden for AIDS og klimaendringer, skal jeg begynne å reagere som Døving.

I sitt tilsvar idag viser Døving at hun ikke skjønner et dugg av kritikken. Hun tror Willis kritiserer henne for å bagatellisere Holocaust!

Problemet er at det usynlige partituret gjennomsyrer den offentlige samtalen i den grad at det er mulig å være forsker på Holocaust-senteret uten en gang å forstå hva det handler om.

Lørdag skrev Willoch på kronikkplass i VG i en appell om slutt på boikotten av Hamas-regjeringen:

En kristen stat må ikke godta en politikk som skaper slike ufattelige og unødige lidelser for uskyldige medmennesker.

Den kristne staten er Norge. Når begynte Willoch å omtale Norge som kristen i politisk sammenheng?

Det neste avsnittet gir gåsehud.

For å bidra til fred og sikkerhet for Israel, bør Norge heller gi sterkere støtte til det meget store mindretall innen Israel som krever slutt på den viktigste hindringen for dette, nemlig okkupasjonen i Palestina.

Jeg leser dette som at Willoch vil at Norge skal støtte israelske palestinerne for at de skal presse frem en slutt på okkupasjonen. Er det en ny intifada han har i tankene, innenfor Israels grenser? Og hvilket Palestina er det han snakker om? Er det kanskje hele området mellom Jordan-elven og Middelhavet?

Midtøsten-politikk er blitt innenrikspolitikk. I økende grad sier vi noe om vår egen identitet når vi tar stilling. Vi sier noe om hvem vi vil være venn med. Om hva våre mål og verdier er. Døving er buktaler for sterkere krefter.

Sverre Lodgaard, leder av NUPI, hadde en kronikk i Dagbladet lørdag: Norge i en ny verden. Med stikktittel: Er USA venn av Norge?

Det er grunntemaet i partituret.