– Slaget om Oslo står i Groruddalen, forkynte Jan Bøhler (Ap) for en tid tilbake, noe bombastisk. Han kan selv avlese hvordan slaget skrider frem i grafene som VG offentliggjorde i går. De viste oppadgående piler for innvandrerbefolkningen, og nedadgående for den innfødt norske i flere av bydelene.

Slaget går mao like dårlig som USAs krig i Afghanistan. Men mens VG har fått øynene opp for at de må dekke en endring av hovedstaden uten sidestykke, lar de en kulturjournalist som Ynge Kvistad skrive 68’er-kritikk av Rolling Stone og amerikanernes krig. I Kvistads hode er det fortsatt Vietnam, og ingenting er som lukten av napalm om morgenen.

Denne slappheten er det som koster aviser, norske som utenlandske, lesernes tillit. De slutter ikke bare å kjøpe avis, skuffelsen stikker mye dypere.

Publikum aner instinktivt sammenhenger som 68’erne like instinktivt vegrer seg mot. Den etter hvert blaserte akademiske 68’er-generasjonen og deres klonede etterkommere bygger sitt selvbilde på at de er mot ondskapen i Vesten. De greier ikke leve med en verden der ondskapen kommer utenfra, og slett ikke at den finnes midt iblant oss.

Derfor bryter deres verdensbilde sammen. Timothy Garton Ash sa det treffende under konferansen som Fritt Ord arrangerte sammen med New York Review of Books da han skulle oppsummere helt til slutt:

– Dette er den tredje konferansen i rekken, og for hver gang er tonen blitt mørkere og spådommene dystrere.

Det var hans egen klasse av lilberalere han snakket om. Mon tro om han forsto det?

Det er noen av de fundamentale premissene for de liberale som ryker. NB! ikke liberale prinsipper i seg selv, men det vestlige liberalere har gjort dem til. De er til for dem, for deres identitet, det er ikke noe de strekker seg etter, enn si ofrer seg for.

Derfor gikk en mann som Timothy Garton Ash løs på Ayaan Hirsi Ali og kalte henne en ytringsfrihetsfundamentalist og en som neppe hadde kommet så langt uten sitt gode utseende. Det er temmelig grotesk. Ayaan har vært villig til å betale den ultimate pris for å søke sannheten og si sin mening uavkortet.

Folk som Garton Ash tror det er verden som går i stykker, men det er deres eget verdensbilde. Det bygger på en implisitt overlegenhetsposisjon. Det ligger en arroganse i forestillingen om at ondskapen finnes i Vesten, eller at Vestens vold er i en klasse for seg.

For nært og ubehagelig

Thomas Hylland Eriksen kommer med noe av samme jamringen i siste Samtiden. Han syntes ikke den flerkulturelle debatten er noe morsom lenger, derfor trekker han seg ut. Han er skuffet over to ting: Det klages over det politisk korrekte og det flerkulturelle prosjektet, men det er realisert bare i navnet, ikke i gavnet. Men publikum tror det er realisert, og de ringer professoren hjem privat og sender ham ubehagelige poster. Det synes Hylland Eriksen lite om. Han føler seg utilpass. Ting kommer for nært.

Spørsmål: Trodde han virkelig at folks hverdag og fremtid kunne forandres grunnleggende uten at de skulle gi fra seg et pip? Faller det ham ikke inn at det kan være noe med den demokratiske prosessen som utestenger disse menneskene, mens hans selv har ubegrenset tilgang? Jeg ser ikke snurten av en slik erkjennelse. Kun et snev av frykt. Men det er en frykt mange andre mennesker lever med til daglig som har fått nabolaget snudd opp ned, eller som ikke tør si sin mening av frykt for konsekvensene. Jeg undres på om Hylland Eriksen i det hele tatt er klar over disse tingene. Er de synlige fra hans posisjon?

(Innskudd: En intellektuell fra Somalia som omfavner opplysningstidens verdier og prinsipper, er dødstruet fordi hun våger å kritisere islam. Hun illustrerer dermed ytringsfrihetens høye pris, og sier noe om islams handlingsrom i dagens Europa.

En intellektuell arkitekt bak denne dyptgripende omforming av samfunnet blir skremt av å merke motstanden mot forandringene. Den kalles «grums» og «folkedyp». Samtidig er de samme menneskene som regel skeptiske eller fiendtlige til Ayaan Hirsi Ali. Hva sier det om selvinnsikt, om en disconnect, en manglende evne til å se sammenhenger, og om forholdet til ytringsfrihet og demokrati?)

Denne manglende selvinnsikt begynner å bli et stort problem for den demokratiske prosessen. Synet er alltid avhengig av utsikten. Men i Det nye Norge sitter man i forskjellige landskap. Både sosiale og etniske, klassemessige, smaksmessige, religiøse og geografiske. Selv innenfor den norske virkeligheten, den som er kodet med det norske språk, finnes det posisjoner som gjensidig utelukker hverandre. For ikke å snakke om den fremmedkulturelle: Her snakker vi om de døves dialog.

Den virkeligheten en Thomas Hylland Eriksen, en Harald Stanghelle og en Jonas Gahr Støre har konstruert – de er sosiale arkitekter innenfor hvert sitt felt og symptomatiske for en stor gruppe mennesker – ser ikke den virkeligheten flertallet av norske lever i. Dvs. de begynte med ikke å ta hensyn til den, og mistet den så av syne.

Det er derfor noe tvetydig over at VG nå vil dekke Det nye Norge. Hva med det gamle? Det er kanskje enda mer udekket enn det nye? Det gamle er stemplet som utgått på dato. Det er avnasjonalisert og avkristnet.

Jeg vil tro at VG og Helje Solberg er ubevisst denne dobbeltkommunikasjonen, og derfor vingler de mellom tabloide oppslag om muslimske ekstremister og endimensjonale referater av hva nye landsmenn mener. Det må oversettes, dissekeres, analyseres og belyses. Det krever sans for metaspråk og mange meninger. Alt er krevende og «farlig».

Etterslep

VG i likhet med alle andre har glemt den innfødte befolkningens verden. Den ble stemplet som passé og politisk akterutseilt. Nå lever vi i en ny verden, der man skaffer seg sosial kompetanse ved å bli integrert sammen med de nye. Dette er argumenter som går igjen i skoledebatten. Elever ved skoler med flest norske elver går glipp av noe.

Man veksler mellom idealisme og panikk. Idealismen er «synergien ved globalisert migrasjon», som Utdanningsforbundets Ole Otterstad formulerte det. Men folk forstår visst ikke helt sitt eget beste. De flytter ungene sine til skoler der «like barn leker best». Altså må noen lede dem med myndig hånd.

Ap og SV leker med tanken om bussing og justering av skolegrenser, mens Høyre er helt etnisk blind og nekter å klassifisere ut fra etnisitet. De godtar at byen blir delt.

Det vil ikke venstresiden, fordi det betyr å vinke farvel til illusjonen om likhet og fellesskap. Skulle man virkelig fått sving på det, burde man gjort noe med boligbyggingen, men det er å gripe inn i eiendomsmarkedet, i områder der de bestemmende selv bor. Lite sannsynlig. Hva med verdien på boligen?

Afghanistan

Hva har dette med Afghanistan å gjøre? Ærlighet varer lengst, også i journalistikken. Det er ikke Obama og amerikanerne som oppfører seg som Westmoreland og Nixon under Vietnam-krigen. Det er Yngve Kvistad.

Det er den selvgode, selvbevisste norske eliten som sitter på avstand og tror seg trygg og sikker. Men ingenting er sikkert i dagens verden. Den globaliserte synergien er synergien av usikkerhet. Eliten har råd til å holde ting separat, men folk vet at ingenting er sikkert, hverken jobben, nabolaget eller det nasjonale fellesskap.

Amerikanerne er vant med konstant bevegelse og omstilling. Det gir et dynamisk samfunn. Vi har også opplevd enorme forandringer, men eliten som styrer dette landet har samtidig tatt fra oss patriotisme, nasjonalisme og kristendom. Alt det som holder landet sammen. Så gale er ikke amerikanerne. Uansett hva som skjer: de slutter opp om soldatene sine. Mens vi benytter «avsløringer» til å diskreditere hele engasjementet og gjerne myndighetene også. Akademikere og journalister tror det er det det handler om: diskreditering. Det er arven etter 68. I USA fører dokumentarfilmer om og avsløringer av utglidninger til oppvask og korreksjoner. Men ikke til diskreditering av alle militære, av alt politi, av overvåking og kontroll.

USA har beholdt den indre forsvarsevnen. Derfor er hyllesten av USAs inkluderende fellesskap hul og falsk.

Eliten i Europa har kastet seg ut i et dristig eksperiment. De tester det ut i real time, med virkelige mennesker. De trodde de kunne fjerne nasjonalisme og religion og kulturell likhet og erstatte det med nye verdier, omtrent som å skifte egenskaper i en celle.

Nå begynner det å gå opp for dem at det ikke er så enkelt. Sosiale organismer er ikke mekaniske. De begynner å få panikk og aner ikke hva de skal gjøre.