Det ligger til mennesket at man gjerne vil finne klare, enkle svar. Særlig folk som har noe å forsvare, har en tendens til å neglisjere nyansene.

Å være liberal forstås i dagligtale nesten som det SVske å være «raus», dvs tolerant, åpen. Men liberal er noe langt mer krevende: å anerkjenne motstridende interesser og verdier, og likevel tørre å ta et valg.

Man kan kritisere Bush for hans forhørsteknikker, men det betyr ikke at USA skal trekke seg ut av Irak eller Afghanistan. Norsk debatt preges av dikotomi: for eller mot. I stigende grad, for eller mot USA og Israel og krigen mot terror. Det vil si; dette gjelder the chattering classes. Vanlige folk har mer motstridende oppfatninger.

Hva man svarer på det avgjørende spørsmålet: hvem er fienden? dikterer hva man skal mene om en rekkke andre spørsmål. For eller mot tortur kan sees helt uavhengig av synet på engasjementet i Irak og Afghanistan. Men i praksis gjør de ikke det. Det er med å innsnevre debatten.

Dessverre ser vi også tendenser til at folk som reagerer på antiamerikanismen tipper over og forsvarer brutale forhørsteknikker. Fem års erfaring har kompromittert denne politikken. Den har kostet USA enormt med goodwill. At tre republikanske senatorer får støtte av to tidligere utenriksministre, sier sitt: Denne politikken har kommet til veis ende. USA må spille etter reglene, av strategiske og taktiske grunner.

Neoconservative i USA mener at USA og folket er medføfdt «gode» og «can do no harm». Praksis viser noe annet.

I Norge brukes dette som knusende argumenter mot USAs politikk. Men det er å trekke ulogiske slutninger. De liberale tenkerne ved den kalde krigens begynnelse, som Reinhold Niebuhr, Arthur Schlesinger, George Kennan mfl. var opptatt av moralske standarder, og samarbeid. Men de var pragmatikere: noen må gjøre den skitne jobben. Verden trenger en politimann, men det bør skje innenfor rammene av internasjonalt samarbeid, NATO, FN, eller om nødvendig en koalisjon av villige.

Det er dette man har problemer med å erkjenne i dagens Norge: at vi står midt oppe i konflikter som krever at noen setter livet inn. Vi vil helst slippe. Aller tydeligst er SV, som sier om Afghanistan at de ikke «tror på saken». Store deler av partiet hadde samme holdning til Kosovo-krigen. For å slippe å snakke om alternativet, må vestlig engasjement svartmales, og Taliban fremstilles som uovervinnelig, populære, eller moderate.

Sivilisasjonskamp

Tendensene til konfrontasjon mellom Vesten og musliimer fører også til grove forenklinger. I kampens hete ønsker man rene linjer. Man retusjerer kristendommens historie, og sier den ikke har vært så voldelig. Det er delvis en reaksjon på skyldfølelse og selvpisking som den offisielle pedagogikken er full av. Delvis er det en reaksjon på dagens voldsbruk blant muslimer.

Utgangspunktet burde heller være: Nettopp fordi vi har erkjent i hvilken grad kristendommen lot seg bruke til å erobring, undertrykking og rettferdiggjøre kriger, er det vi reagerer på disse tendensene innen dagens islam.

Det er en viktig lærdom: Vesten er lutret etter Auschwitz. Nettopp det nederlaget gjør at vi har sett med enda skarpere blikk på kolonialisme og imperialisme. Men en liberaler vil si: Da må vi også anlegge samme målestokk på andre kulturer. Diskriminering er diskriminering. Undertrykkelse er undertrykkelse. Uansett.

«De gode menneskene» har det i munnen, men kvier seg for å være direkte overfor andre kulturer, hjemme som ute. De innbiller seg at de er tolerante. Dette har også noe med å bli skitten på hendene å gjøre: det koster selvfølgelig å berøre disse undertrykkende strukturene i andre kulturer. Her har faktisk Bush-administrasjonen gjort noe riktig: Bush jr. har sagt klart og tydelig at den gamle status quo-politikken som holdt autoritære regimer ved makten, ikke holder lenger. Når Condoleezza Rice sier til arabiske diplomater i Kairo at demokrati må komme til Midtøsten, er det modig tale. Det koster, selv for USA.

EU liker å gå stillere i dørene. Noen ganger kan det være riktig, men det kan også være et utrykk for unnfallenhet. Demonstrert i all sin gru under Bosnia-krigen.

Enkelte har også reist spørsmål om ikke serberne hadde grunn til å reagere på Alija Izetbegovic og bosniske og kosovoalbanske muslimer. Dette er et eksempel på retroaktiv historieskrivning: aktuelle begivenheter utløser slike behov. Man må ikke la seg friste. Flere har prøvd å fremstille Izetbegovic som en skap-islamist. Noen sitater i den retning gjengis ofte. Om Izetbegovic kan det sies mye. Men det var ingenting blant Bosnias eller Kosovos muslimer som ga grunn til noen serbisk reaksjon. I Kosovo var det en demografisk forskyvning, men den kan man ikke endre med vold.

Den storserbiske nasjonalismen var deres egen oppfinnelse. De samme tendenser ser man i Putins Russland. Det er fristende å si: det er samme kamp. De er våre allierte. Men det kan aldri bli felles front med et regime som har drevet en krig uten regler mot et lite folk. Den fristelsen har Bush-administrasjonen motstått, mange europeiske land har det ikke, med Tyskland i spissen. Vi ser heller ingen moralske betenkeligheter hos den norske regjering.

Noen vil kanskje undre seg over at vi gjentatte ganger kommer tilbake til Europas forræderi mot Bosnia og særlig muslimene. At Europa unnlot å forsvare sine innfødte muslimer var et alvorlig omen, og et faktum som idag utnyttes av islamister. Men Europa ser heller ikke ut til å tatt lærdom av hvordan man unngår at det utvikler seg parallelle samfunn og konflikter. Man sjangler videre. Feilgrep ett sted fører til enda større handlingslammelse ved neste korsvei, og nå er innsatsen mye større.