De fleste som er innkalt som vitner i saken mot Breivik, ser det trolig som en ubehagelig plikt å stille opp i retten. Det er derfor med en viss perpleksitet man registrerer at lederen for Stopp islamiseringen av Norge (SIAN) Arne Tumyr er glad for å vitne og synes det er «veldig hyggelig». Er ikke hele saken overmåte uhyggelig?

Det blir ikke noe bedre når man leser begrunnelsene som NRK siterer ham på. Her kunne man kanskje tenke at det er statskanalen som gjerne vil lokke Tumyr ut på glattisen, men SIAN-lederen er altfor villig til å la seg bruke på en måte han burde forstå ligger i kortene. For i det som nok er et velment forsøk på å bringe klarhet i skillet mellom pennen og sverdet, gjør han et stygt misgrep i farten: Ved å si at både SIAN og Breivik anser islam som en trussel, forfremmer han en massemorder med en psykiatrisk diagnose til politisk tenker.

Det er ikke bare lite veloverveid, det er også å bli med på den makabre leken hvor offentligheten danser etter Breiviks pipe. Denne indirekte forfremmelsen er noe mange andre langt viktigere aktører enn SIAN har gjort allerede, om enn på mer sofistikert vis. Ved å bekrefte det på en plump og direkte måte, fullfører Tumyr det uuttalte i et resonnement andre ikke helt våger å føre til sin logiske konklusjon.

Men forfremmelsen er gal uansett hvem det er som forestår den, og uavhengig av hvor klart språk de benytter. I en normal verden ville ikke noen legge vekt på vurderingene til en mer eller mindre sinnssyk morder, de være seg politiske eller av annen art. Om man skal ta stilling til dette eller hint, gjør man seg etter beste evne opp en mening, for siden å stå for den uavhengig av hva mordlystne gærninger måtte si.

Idet man aksepterer å bruke gærningen som sammenligningsgrunnlag, har man allerede opphøyd vedkommende mer enn fortjent. Om noen som ser det annerledes skulle hisse seg opp over antydninger til samsvar mellom oppfatninger, er ikke det av større interesse enn om man skulle få vite at man tilfeldigvis har samme musikksmak som Saddam Hussein.

Under de gitte omstendigheter er det skadelig og ufølsomt å betone eksistensen av et ullent trusselbilde som i fravær av nærmere spesifikasjon og uten selvransakelse kan fortolkes av en vrangvillig lytter som beslektet med Breiviks mentale univers. Da går den livsnødvendige politiske samtalen i vranglås før den er begynt.

At islam langsomt er i ferd med å forandre Europa er et observerbart faktum, og ingen er forpliktet til å applaudere det. Caldwell har skrevet godt om det, men hans drøftelse legger også vekt på at europeerne selv ikke lenger lar seg anspore av det beste i sin tradisjon. La oss begynne der.